Blablablabla

Jeg har verken feriert, eller drevet med andre uforglemmelige aktiviteter, jeg har derimot bedrevet, og bedriver fortsatt en uke til, min siste tid i Loncopué. Saa jeg burde vaere ute til solen staar opp hver natt, og nyte alt jeg kan, synge og danse og le og graate med alle jeg er glad i, men dessverre er det lite av det meste av dette, en del graate, og det hele fordi jeg ikke i det hele tatt er i stand til aa forstaa at naar jeg om én uke drar til Santa Fé med hele familien min, saa er det for aa blir der fram til jeg drar til Buenos Aires 18. januar, for saa aa dra til Norge den 20. Og i min mangel paa forstaaelse av dette, saa nyter jeg ikke alt jeg kan, jeg nyter bare normalt, og jeg oppfoerer meg litt som foer jeg dro til Argentina fra Norge; mye sutring og tenking og frykting for aa si hadet. Det hadde faktisk vaert lettere aa bare ha dratt allerede. Jeg veit jo jeg skal vaere i Argentina i over en maaned til, saa aa skulle si hadet til alle som har betydd mer eller mindre mye for meg i loepet av aaret, som naboer og venner, og klassekamerater, laerere, butikkansatte og postmenn allerede naa er hlet utrolig vondt. Fyskik vondt gjoer det, og det trives jeg svaert lite med. Noen avskjedsfest har jeg ikke faatt rota meg til aa ordne, men heldigvis skal begge avgangsklassene samles paa loerdag for aa ha middag/fest, og det skal bli goey. Men aa ha avskjed naa, og forbli i Argentina en maaned til er for rart. Kanskje det er likegreit saann, ogsaa klamrer jeg meg bare til haapet om at AFS lar meg reise tilbake noen dager alene til Lonco i januar.

Paa soendag skulle min lillesoester i kirken, som hun alltid skal paa soendagene. Og spoersmaalet dukket opp som alltid; hvem skal vaere med henne. For alene vil hun ikke dra, presten skremmer henne litt, i all sin koselighet. Ingen har altfor lyst, for lille Maria er familiens, og omgangskretsens eneste katolikk, eneste religioese i grunnen. Hun blir ertet av samtlige rundt middagsbordet. Vi vet egentlig uansett at det er pappa Santi som foelger henne med til kirka, for Elena nekter, og jeg har stort sett annet aa bedrive en soendagskveld klokka 20, men det hender jeg blir med, for aa faa hoere at jeg er verdens beste storesoester. Men soendag kunne ikke Santi, for det var Elena bursdag, og han var opptatt med aa steke en hel sau til anledningen. Og selv jeg maatte skuffe; i dag er jeg enda mer hedning enn ellers, Maria. I dag skal jeg bli spaadd i tarotkort. Og ei ordentlig spaakone var det, respekter, velansett og dyr. Ordentlig skal det gjoeres, naar jeg tester ut populaertroen her jeg har bodd i snart et aar, tenkte jeg. Noe stemte, noe var helt feil. Noe kan jeg ennaa ikke uttale meg om, men i foelge den vise (?) kommer jeg tilbake om noen aar hit til Argentina, og da finner jeg meg en argentinsk rettsansatt som jeg kommer til aa gifte meg, og faa to barn med. Saa kanskje er det greit jeg tar lett paa avskjedene da, hvis jeg er doemt til aa komme tilbake. Det blir spennende aa se om hun faar rett. Stay tuned.

Det regner og er sol og det er vind og det er stov og fluer om hverandre. Wow, der kom migrenen krypende av over en halvtime paa data, maa logge av oeyeblikkelig, men jeg vender nok tilbake.

SALTAmos! JUJUY!

Jeg har naturligvis vaert paa nok en ferie, for det er jo stort sett da jeg velger aa skrive hjem som naa. Jeg burde kanskje fortsette aa skrive om trivielle og merksnodige argentinske saker, men jeg har innsett at min evne til aa bli overrasket og fascinert av absurde, argentinske vaner, og store kulturelle forskjeller har doedd hen. Dette la jeg merke til da jeg forrige uke, nie forrigeforrige uke, befant meg blant elleve nordamerikanere, italienere og newzealandere, alle fullt opptatt av aa diskutere argentinas merkverdigheter. De har bare vaert i landet i tre maaneder, saa jeg skjoenner dem godt. Men at de avsloerte min mangel paa evne til aa bli forbauset, fordi jeg har tilvent meg for mye, det likte jeg ikke. Jeg skal jobbe med saken. Eller bare nyte at jeg har argentinisert meg.

Men hvorfor befant jeg meg med elleve nordamerikanere, italienere og newzealandere som diskuterte dette? Og hvordan er det mulig at bare to timer etter dette, joinet 24 mennesker til, fra henholdvis Norge, Danmark, Island, Tyskland, Sveits, Thailand, flere fra USA, NZ og Italia selskapet? Det er vel ikke annet enn aapenbart - det kalles AFS. For vi skal bli kjent med dette digre land. Vi skulle nesten helt oeverst i nord. Det betydde 30 timer reise alene for meg selv for aa moete de andre, etter at italienske Cami sviktet meg og forlot meg alene paa bussterminalen i Zapala. Men det argentinske bussvesen skal hedres. Og som det skal hedres! Vi snakker digre, deilige skinnstoler, puter, teppe, vann- og kaffemaskin, et menneske som dukker opp og byr deg paa brus, karameller, vin og likoer, frokost, lunsj og varm middag paa senga. For det er snakk om seng, ikke stol, skal man sammenligne med Timeekspressen. Sistnevnte, Soelandsekspressen, alle deres medbusselskaper i Norge, ja til og med NSB har grunn til aa frykte, om FlechaBus, Chevallier, El Rapido Argentino eller Plaza dukker opp i Norge. Jeg vil si de har noe aa laere der.

Da jeg endelig hadde kommet fram til Chaco, oppi nord et sted, der jeg menget meg noen timer med disse eleve entusiastene, i naboprovinsen Corrientes, samlet vi oss med de resterende 24, tilbake i Chaco, og satt oss paa bussen for aa nyte 15 timer med braak, migrene og sosialisering til lyden av reggeaton for aa komme fram til Jujuy, saa ferieringa kunne starte.

Framme i den foerste av de to byene vi skulle besoeke i i nordvest, Jujuy, ble det improvisert frokost paa hotellet og romfordeling. Jeg endte igjen opp med min bergenske venninne Sunniva, og italienske Claudia og Luisa, og slik forble rommene hele uka. Det kunne ikke vaert bedre faktisk, vi er skapt for aa vaere romkamerater. Jeg fikk rolle som mamma, da jeg fort ble utpekt som det eneste mennesket paa rommet som var bevisst nok til aa vaakne av de fem vekkeklokkene, og kunne roeske og skrike nok til aa faa liv i de andre i de tidlige morgentimer.
I Jujuy ble vi vist byen og alle de viktige stedene, ingen av oss fikk med oss et ord, for det var noe med de 40 varmegradene og hindring som stjal oppmerksomheten vaar. Saa vi noet heller kalde smoothier, den flotte utsikten fra verandaen vaar og hverandres oppmerksomhet med en gang vi fikk fritid aa leke paa.
Vi ble ogsaa tatt med til 3000 m.o.h, for aa se de vakre fjellene ved La Quebrada de Humahuaca, og fjellet med de syv fargene, noe av det vakreste mange hadde sett. Jeg ble oppriktig roert av det vakre synet, men den som virkelig ble BERGtatt var amerikanske Katie fra Maryland, som aldri har sett fjell foer. Turen er alfor godt dokumentert, med fem varianter av hvert motiv, da alle 36 studentene hadde vaert sitt kamera og altfor mye lyst til aa fotografere alt og alle. Se Facebook for bevis.
Paa vei til La Quebrada de La Humahuaca ble nok en av mine droemmer oppfylt: jeg saa en lama i det fri. Jeg fikk lama paa hjernen.
"Sunniva, det er mulig jeg har blitt gal, men ser ikke de kuene litt ut som lamaer egentlig?"
"Ingrid, de er hester"

Etter Jujuy stod byen Salta La Linda - Salta den vakre - for tur. Og hvilken skjoennhet! Det er en av svaert faa byer hvis kolonianske arkitektur fortsatt bestaar i Argentina, og vi tuslet rundt og fotograferte i hytt og pine nok en gang. Dog det ikke egentlig var tid, dette var jo nok en tur hvor vi skulle se alt, saa vi ble dratt med til smaa landsbyer med tradisjonell mat og ullgenere, lamasuvernirer og annet dill. Og i en hellig liten pause, mellom all farting, da alle ville ta seg en velfortjent siesta, klarte jeg aa lure med meg 8 vaakne venner for aa se museet jeg hadde gledet meg til aller mest, det eneste jeg egentlig visste om Salta. Museet - El museo de arqueología de alta montaña - med de doede Inkabarna paa utstilling. Det var ikke saa morbid som det virker, men det var derimot ufattelig spennende, og alle ni ble vi staaende i ring rundt museumsvakten for aa vite stadig flere detaljer om historien bak, da det ble litt for heavy aa skulle lese seg gjennom tre rom med fulleskrevne vegger om Inkahistorie paa spansk. I 1999 ble nemlig tre doede inkabarn, henholdsvis 6, 10 og 15 aar funnet i fullstendig velbevart, som om de nylig hadde gaatt bort, paa toppen av den hoeyeste vulkanen i Salta, Llullaillaco, paa 6700 moh. De ble ofret til gudene for gode avlinger, for 500 aar siden, og grunnet mangel paa oksigen og sterk kulde paa toppen, ble barna vel bevart til de ble oppdaget for ti aar sida. Naa er det alltid ett barn paa utstilling bak glass paa museet, de byttes ut hvert halvaar for bevaring. Det er noe av det sterkeste jeg har sett, for det er saa tydelig ei lita jente som sitter der med beina i kors, ei flette i haaret, hvite tenner, lukkede oeyne, med ansiktet mot himmelen og med kokainblader som stikker ut av lomma for ikke aa sovne paa den lange ferden opp til toppen. Endelig naadde vi et sted vi ikke fikk dokumentert det vi opplevde, for for aa respektere Inkasamfunnene var bilder ulovlig. Men det blir likvel blant de bildene jeg har klarest i minnet. Tenk aa vaere paa et musum, med hoey teknologi, bak glass, saa hele verden kan se deg, et halvt aartusen etter at du tok en ferd opp til nesten 7000 meter, for aa frivillig (de sier saa, det var jo en aere aa bli valgt) ofre deg til gudene, saa landsbyen skulle faa gode avlinger kommende hoest.

Dagen etter kom likevel hoeydepunket, da vi ble tatt med paa et par timers busstur etter aa ha staatt opp halv sju om morgenen, langt inn paa landet, innforbi alle jorder og skoger, og noe opp i fjellene. For vi skulle paa rafting. Og rafting ble det, fyttirakkern saa artig! Vi snakker whitewater rafting paa nivaa tre, liksom, om det skulle bety noe for noen. Det betydde ikke noe for meg, i den forstand at jeg visste hva det skulle bety, men det betydde moro, det skjoente jeg ganske fort. Vi brukte de to timene i baaten paa aa finne paa teamsang, men etter aa ha vaert innom Spice Girls, Backstreet Boys, Aretha Franklin, Michael Jackson og Aqua uten aa bli enige endte vi opp med indianerrop, og det viste seg mer enn brukbart. Saa vi raftet nedover El río Juramento, Argentinas lengste elv, i straalende solskinn en varm sommerdag i november, vi indianerropte, og i elevbredden tuslet det hester, geiter og kyr i fred spiste alt det groenne som omringet oss paa alle bauer og kanter, ut av det blaa, lyseblaa elva faktisk, kom et en krokodille tuslende i dét vi foeyk forbi den, og trosset man frykten for aa bli blind ved aa se opp mot den sterke sola, kunne man se halveksotiske fugler og sommerfugler som flakset omkring. Herre min hatt, saa gruelig fint det var.
Da vi kom tilbake var det kjapt i dusjen, og skifte fort, for vi skulle spise, og komme oss paa peña, en av de tradisjonelle danse-og musikkbulene. Argentinsk folkemusikk, det er ikke saa altfor ille. Vi var alle 36 paa dansegulvet, og bare oss, for argentinerene skygget banen da de utlendingene, en god del uten rytme og hoftebevegelighet, tok over. Klokken tolv var det AFS-lederens bursdag, og da kapret vi scenen ogsaa, til bandets store fortvilelse, og krevde aa faa synge bursdagssanger paa alle spraak vi kunne. Etter fem, seks, sju framvisninger med varierende kvalitet ble vi kastet av scenen, alle mann. Det var foroevring, nest etter New Zealand-guttas urbefolkningsrop, mottok "Hurra for deg" som mottok mest applaus.
Vi holdt oss vaakne saa lenge vi kunne den natta, bare for aa gjoere det fordi det var siste kvelden, selv om vi holdt paa aa kollapse av utslitthet. Vi danset mot soevnen og noen tygget kokainbladene de hadde hamstet i disse nordlige argentinske provinsene der kokainbladene er en stor hit, med ulik effekt paa ulike mennesker. Jeg sovnet paa festrommet, og i femtida mente noen at jeg laa der og skalv, og ba om et teppe til meg. Jeg vet at jeg ikke froes, saa jeg hevdet de loey. Ved frokosten ble vi fortalt at det hadde vaert jordskjelv i femtida. Saa det var ikke meg som skalv, det var jorda. Men trist er det at jeg ikke merka det.

Grunnet lite nattesoevn sov vi oss gjennom de fleste av de 15 timene vi hadde paa bussen dagen etter, og etter en taarevaat avskjed vel framme i Chaco igjen, satte jeg meg nok en gang alene paa bussen for aa dra mine 30 timer tilbake til Loncopue. Men det var i det store og hele veldig verdt det.

Vel hjemme igjen ble jeg pent noedt til aa skolearbeide, og det har jeg igrunnen forsoekt aa gjoere, med varierende resultater, siden da. Men idag ble jeg endelig ferdig med mine siste proever, etter aa hatt 2-3 proever eller innleveringer hver dag de siste to ukene. Saa jeg er saa sannelig ferdig med skolinga mi i Argentina! Er ikke det bare helt klin kokos? JO! Saa, de neste to maanedene har jeg rett og slett sommerferie. Er det ikke fantastisk? Er dere ikke sjalu?
Men det er trist. Naar skolen slutter drar halvparten paa ferie til ulike deler av landet for aa besoeke slektninger. Selv forsvinner jeg til Santa Fe om tre uker for aa ha ferien der fram til jeg skal tilbake til Norge. Jeg veit ikke om jeg ser noen igjen, eller i det minste naar. Alle er invitert til Norge, men ingen later til aa kunne faa dratt. Saa jeg blir visst bare noedt til aa komme tilbake en gang om ikke saa lenge.

Jeg er ikke saa flink med datating, jeg innroemmer det. Men jeg klarte aa ordne Facebooktilganga helt sjoel. Jeg er stolt, og nekter aa hoere at det er enkelt. Proev aa gjoere det paa spansk du.

Avsloerer avhengighet av Norge

Jeg har den siste uken opplevd aa bli sviktet av en av mine aller naermeste, og det er fryktelig frustrende og noe smertefullt. Jeg foeler meg dermed ganske hjelpesloes og litt alene, og merker jeg foeler kontakten har blitt svekket mellom meg og et stort tall naere og kjaaere. Gjett hvem? Aaa jadda, Facebook, den tullekoppen, nekter meg adgang til kontoen min.
Vel, jeg kommer inn, og jeg kan se hva alle bedriver, men kan ikke gjoere noen som helst kommentarer eller meldinger, og verst av alt - jeg kommer ikke inn i innboksen. Men jeg ser at jeg har 12 nye meldinger. Jeg regner med at noen er uinteressante meldinger om revyen 2010, eller eventer som ikke interesserer meg, men noen av dem maa da vaere verdt aa lese, fra en og annen som er glad i meg. Og jeg vil veldig gjerne lese det, saa kan de det gjelder vennligst gaa inn paa sine sendte meldinger og kopiere i mail, og sende til ingridmarianome@hotmail.com eller imano@online.no?
Paa forhaand takk!

Vaaren blir stadig mer sommer her, og jeg nyter det saa mye som det kan gjoeres ved aa hengslenge meg i hagen og lese boeker. Og paa hvilket spraak leser jeg? Jeg har faktisk lest - naa haaper jeg ikke dere tror jeg har klart det lenge, for jeg har vaert langt ifra - min foerste skjoennlitteraere bok paa spansk, uten bruk av ordbok. Saa naa skal det leses argentinsk litteratur i sommer. Jeg er allerede i gang med min andre og tredje bok herfra. Jeg er stolt av meg selv.

Sommerferie blir det om en droey maaned, men foer det skal jeg paa enda en ferietur, med AFS, til nordvest. Det innebaerer en 22 timer lang busstur, foer selve turen med de andre starter. Jeg har lurt med meg italienske Camilla for aa slippe den turen alene. Moahaha. Stay tuned.

Forrige uke dro jeg ogsaa paa ferie, i anledningen bryllup. Ikke kjente jeg verken brud eller brudgom, men jeg storkoste meg med dans, altfor store mengder mat og fri bar. Og det faktum at byen der bryllupet fant sted heter Azul. AZUL! Blaa! Kjenner du meg godt nok til aa skjoenne til hvilken grad dette roerte meg? Jeg hadde dessverre groenn kjole.
Saa da vi likevel hadde dratt helt til Azul, i provinsen Buenos Aires, en 14 timers biltur (det er ikke lite dette landet), saa dro vi tre timer til, litt lengre opp, dagen etter bryllupet. Der fant vi oss en nydelig liten hytte i Mar del Plata, og noeyt synet av hav, storby og landet i tre dager. Bortskjemt som jeg er der borte i Oslofjorden, saa har jeg ikke skjoent hvor fantastisk fint synet av hav og boelger er, og hvor utolig deilig det er aa putte taerne i saltvann. Det er et halvt aar siden jeg saa havet, en solnedgang over Stillehavet i Chile, men aa vasse i standkanten, det har jeg ikke vaert klar over at jeg savnet. Og jeg forelsket meg nok en gang i Argentina.
En dag paa en liten gaard "landet" uttafor storbyen, gjorde de tre ferien komplett, omringet av et utall hunder, katter, hester, kyr og grisunger, og en sol som brant haandbakene mine saa grundig at jeg fortsatt er lyseroed. Argentina har alt, det er saa herlig og vakkert her at jeg fortsatt ikke har ord. Men jeg proever. Tommel opp for Argentina. (JA, tommel opp for Argentina - VM 2010! Det var fest og hyl og glede da seieren over Uruguay var sikker, i bilen hjem fra vaar utflukt til Mar del Plata (16 timer!))

Ondag er det landsbydagen til Loncopue, og det feires tre dage til ende, dvs. to dager fri fra skolen denne uka. Den siste finnes bare saa man skal kunne sove ut rusen etter "ballet" onsdagskvelden. Har vi noe aa laere i Norge? Men ellers blir det leker og goey, kaaring av dronning, altfor mye mat paa ny, dansing og musikk. Saa jeg haaper dette himmelske vaeret holder. Nyt de pene hoestfargene.

Fosser, krokodille, sushi og fred

Næmmen, dette er da ikke "snart" i det hele tatt, dette er rett og sett bare snart det. Det hadde dere ikke trodd. Det hadde så sannelig ikke jeg heller. Men nå unytter jeg at jeg får brukt macen hos kontaktpersonen min i AFS, Gabriela, sitt trådløse nett. Så da skal dere få høre.

Omtrent to uker etter at jeg hadde tatt meg den ufortjente ferien til Buenos Aires for bare å tøyse rundt og leke turist, så tok jeg meg så sannelig en ufortjent ferie til. Men denne gangen med AFS, så jeg fikk ikke fravær på skolen, og jeg slapp alle de avsluttende prøvene for trimesteret. Vi var riktignok bare åtte AFSere, med en frivillig, men vi dro på en sånn turisttur med en haug andre folk, stort sett gamle, runde damer, noen kjærestepar, og et par familier. Og oss utlendingene såklart. Det var en sånn flott turisttur der hele gjengen på rundt femti reiste sammen i samme buss i ti dager. Jadda. Jeg synes buss er greit, særlig etter at turen til Buenos Aires ga meg erfaringen med at jeg som utlending må betale omtrent 200 NOK mer enn argentinerene hver vei, når jeg fly innenlands. Men hjelp, så mye tid på buss det var. 4 netter sov vi i bussen, og alle veit hvor utrolig lite morsomt det er med ufrivillig headbanging i 5 timer - ja, man får jo aldri sove mer enn fem timer på buss egentlig -, hvorpå man våkner med verdens såreste nakker, og hele kroppen virker egentlig fullstendig ødelagt. Men det var ikke mye tid til å slappe av på hotellromssenger eller sette seg ned på benker for å nyte fred og ro, for er man med på et sånt turistopplegg, da skal ALT gjøres. Det vil si, alt skal tas bilder av. Den ene dagen i Buenos Aires satt vi fire timer i bussen og kjørte rundt i hovedstaden, der vi kjørte forbi det meste så vi fikk tatt bilder av de viktige stedene gjennom bussruta, og av og til stoppet vi for å gå ut, som ved Det Rosa Huset, La Boca og et og katedralen i sentrum, med streng beskjed om at om fem minutter skulle vi være tilbake. Da gjelder det å ta de fine bildene fort og løpe til bussen, ellers blir du stående igjen alene.

Ellers så var jeg egentlig relativt syk de første dagene, kraftig forkjølet, så jeg lå for meg selv i mørket på hotellrommet i BsAs de frtimene vi hadde der. De andre kjøpte tvilsomme, oransje piller til meg, som jeg spiste to av hver dag, som jeg skulle, i tillegg til en ibuprofenkur legefar Santiago hadde satt meg på. Litt etter litt i løpet av turen ble jeg frisk, men med alle de omtrent åtti timene på bussen, med den samme lufta på så lite plass, i tillegg til at vi var sammen hele tida, ble seks av de syv andre studentene smittet og innen hjemkomst var de like hese og tette i nesa og med hodepine, som jeg hadde vært i starten. Bare hyggelig.

Det artige med sånne turistopplegg med så mange timer på buss sammen, er jo at arrangørene skal leke og være artige. Det betydde at alle måtte opp og prentere seg i mikrfonen, snakke litt om seg selv og hvor glade de var for å skulle se Cataratas-fossene, det betydde karaoke, bingo, et utall dårlige filmer, alle-legger-en-halvfin-turistting-i-potten-så-trekker-vi-så-alle-får-med-seg-noe-"fint"-hjem, og whiskey klokken 0200, så alle skulle få en så god natt som mulig. Det var så krameturist, at vi fra AFS synes det var greit å ha faste plasser helt bakerst, der vi kunne gjemme oss bort med engelsk og kortspill, men innen dag fire sang vi med på karaoken, og min Thai-kompis Dada vant hele potten på bingoen.

Fra Neuquen til BsAs tok det 18 timer i buss, med en stopp på en bussjåførrestaurant med blaut frityrstekt mat klokka 0200. Etter lettere helbredelse av søvn og de oransje pillene skulle vi ut, kvelden i BsAs, og til slutt driste oss inn på en irsk pub, selv om bare halvparten av oss var myndige. Vi kom inn, men rett etter at drinkene var betalt ble vi kastet ut fordi de så ikke alle var 18. Trivelig å la oss bruke pengene først, da. Så vi monget gatelangs i Buenos Aires en lørdagskveld med drinker og øl i store plastkrus. Vi var tidlig i seng. Dagen etter ventet en 20 timer lang busstur til Misiones, provinsen som grenser til Paraguay og Brasil, der de vakre fossene befinner seg.

Tidlig om morgenen, når vi hadde ankommet, ble vi revet ut av klaging over verkende kropper for å nyte synet av LA Tierra Colorada, den røde jorda, og fikk lære om indianerenes forhold til steinene og mineralene. Foredraget gikk meg hus forbi, det ble for mye for tidlig, men de obligatorieske bildene ble tatt, og vi ble fortalt at mineralenes energi kunnes vinnes ved å holde en hånd på steinen, mens den andre ble holdt høyt til værs. Vi mistenker at de var et påfunn for å se de eldre damene ta på den lilla stenene, for kjærlighetsenergi, desperate, krumbøyde, med armer til alle kanter. Det ble noen fine bilder ut av det faktisk.
Og vi fikk, endelig, nyte den driiiitkalde bassenget, som i utgangspunktet hadde sett så fristende ut at alle kastet oss ukritiske utti, da vi kom til hotellet.

De neste dagene drev vi med nyting av Las Cataratas de Iguazu på forskjellige måter. Vi fikk sett dem fra argentinasiden, angivelig den vakreste sida, i følge argentinerene, men vi dro også en dag til Brasil for å se dem derfra. Rachel fra Aystralia måtte bli igjen i Argentina, grunnet et visa til den nette pris av 360 amerikanske dollar for et par timers besøk. Brasilsiden er fullstendig undervundert. Vi dro dit riktignok under en lett tropestorm, med regnponcoer, klissblaute, med tåke liggende over alt, og det gjorde det hele litt tøffere. Men Gud så herlig å stå på broen som krysset elva, kort fra fossene, og nyte sensasjonen av å bli revet ned av vann og vind fra fossefallene, og hyle til fossebrølene. Vi drakk dråpene i luften, og håpet vi hadde funnet ungdommens kilde. Vi var ikke de eneste; en eldre kvinne ble observert med en tom brusflaske, mens hun prøvde å samle hver lille dråpe på rekkverket på brua, krumbøyd jobbet hun iherdig en god stund, og fikk samlet en halv slurk. Vi håper hun får et langt liv. Vi fikk spist sushi paa et internajonalt hotell i Brasils Foz do Iguazu, og eldre turistdamer tok bilder av thaivenninna mi som spiste det med pinner; det ble for eksotisk for dem til aa la vaere.

På argentinasida dro vi i båter der fossene falt ned, og ble fullstendig søkkvåte der også, og vi hylte og skrek. Que emocion! Wow, jeg har ikke ord. Målbundet igjen. Det var bare fantastisk. Det er sjeldent det er så godt å føle seg så liten, men det var bare skikkelig fint denne gangen, når man bare er liten i forhånd til de store, majestetiske fossene

Og vi fikk minisafarie. Øgler, fugler med store nebb, rare dyr som tygger mat, noen aper, og en yacaré, turens høydepunkt: den lille, argentinske krokodilledypen, mens den konsumerte er annet, ukjent, tropisk dyr. Jeg var én av tre, av de hunder-og-noe som var der som saa den. Jeg levde paa det i flere dager.

Mye av tiden vi hadde, særlig på bussen, og mens vi ble guidet rundt diverse steder, og ingen presterte å følge med, koste vi oss masse, vi åtte, med å bare kødde rundt og snakke engelsk, norsk og thai. En helt fantastisk blanding. Ingrid satt på et tidspunkt og snakket norsk til meg og Rachel, og ble noe irritert for at Rachel ikke hadde noe til svar, for at hun ikke snakket er språk hun forstod var hun ikke i det hele tatt klar over.

Det ble en del mislykkede impulskjøp, blant annet en knalloransj minishort i Hawaii-shorte-stoff fra Brasil (det eneste jeg klarte å kjøpe der faktisk, det er fullstendig tragisk), en stygg vi-så-La-Cataratas-hjemmevideo, en I <3>

Det var artig å være en gjeng utlendinger som egentlig hadde kjempepeil på Argentina, og skjønte det når de trodde vi ikke gjorde det. Samtidig som vi ikke skjønte noe når vi ikke ville skjønne.

Etter å ha besøkt ruinene San IgnacioI Rosario, et nydelig grønt sted med rødbrune mursteinsrester, dro i videre til Rosario, en fantastisk by, den tredj største i Argentina, for å nyte vår siste kveld. Det gjorde vi som nesten-argentinere, på en bortgjemt liten pub vi fant fordi Ingrid og Dada hadde funnet noen matedrikkende, gitarspillende argentinere i en park tidligere på dagen, som inviterte oss dit. Det var proppfully av vaskeekte argentinere, vi var da de mest turistete, og da fikk vi hilsen av den eldre damen med mikrofon, som hele natta spilte gitar, og sang gamle tradisjonelle sanger fra Argentina, latin-amerika og Spania - folklore, pop og tango. Og hele puben sang med, selv jeg på de jeg kunne, og ble anklaget for å være mer argentinsk enn argentineren som sa det, fordi jeg kunne sanger han ikke kunne. Da blei jeg fornøyd.

Vi var tilbake på hotellet halv syv den morgenen, så vi fikk bare en liten time søvn før bussen dro tilbake mot Neuquen. Det var greit nok, så sov vi hele veien. Dada og jeg var likevel våknet lenge nok i løpet av de 18 timene, til at vi ble tvunget opp til mikrofonen på ny, denne gangen for å snakke om hvor flott reisen hadde vært, hvor fine mennesker vi hadde reist med, hvrordan vi aldri skulle glemme denne opplevelsen, og at vi var evig takknemmlige for all tålmodighet med oss stammende utvekslingsstudenter. Og det så tårene rant, særlig på vår gode AFS frivillige som hadde slitt ut fingrene med å knipse hver gang hun hørte snakk på annet enn spansk i løpet av uka.

Nu er jeg hjemme igjen i min egen provins Neuquen, og nyter våren. Vel, det ser mer vår ut enn det ser ut som, for det snødde som sagt (?) for to helger siden, og vi fikk nytt den siste dagen i slalombakken. Men knoppene spretter ut på trærne, og det er blomster på ferskentræra, og grønt gress og sol når jeg står opp, og fint å tusle ute. Jeg tror jeg har skrevet dette alt, men det er så innmari fint! Og om et par uker er det Dagen til landsbyen, som markers med marsj og missekonkurranse, dans og musikk. Neste helg skal jeg på bryllup i Azul, og besøke "slektninger" i Mar del Plata.

I helga nå, mens jeg har vært hos Gaby, var det AFS-møte i Zapala, og feiring av Fredsdagen. Finnes den i Norge? Den er visstnok internasjon, men jeg har ingen minner om noen sånn dag i Norge? Vel, vi feiret den i alle fall med å - mislykket - promotere AFS, ikke så rart når alle studentene og frivillige var fraværende eller henslengt på gulvet, vi lagde kunst på en mur på Plazaen, vi slapp fri heliumsballonger og duer, og hørte på heavy metal. Det er freden sin, det.

God fred i Norge.

Verdensmesterskap i tango

Det begynner aa bli en stund sida naa, saa det er sannelig paa tide aa fortelle litt om det.
Det var en fin kald dag i august, og min norske venninne Sunniva sendte meg en melding "Ingrid, har du kanskje lyst til aa vaere med meg til Buenos Aires om to uker og se mundialen i tango?". Eh, ja, det ville jeg. Jeg hadde dessverre hatt mye daarlig erfaring med AFS som stopper alle mine planer om aa reise, saa jeg valgte aa ikke bli for entusiastisk, men etter mye frem og tilbake, og masse papirer som skulle sendes mellom AFS' kontor i Zapala, Buenos Aires, Oslo og mamma og pappa i Norge, saa fikk jeg til slutt tillatelsen. Saa da skulle jeg alene til Buenos Aires, med fly fra provinshovedstaden i Neuquen. Saa dagen foer tok jeg en firetimers busstur dit Nqn for aa overnatte hos noen familievenner som ved morgengry skulle sende meg av gaarde til flyplassen. Elena, vertsmor, var relativt hysterisk da hun slapp meg av ved bussen her i Loncopue, for Buenos Aires er jo ganske mye stoerre enn denne lille landsby, med mange farlige mennesker. Det var nesten saa hun fikk kalde foetter da bussen gikk, for aa sende meg alene i fly tvers over landet for aa bo med mennesker hun ikke kjenner i den O saa skumle hovedstad, mens hun som min verge i aar, har alt ansvar for meg. Men alle var enige i at jeg maatte faa utnytte denne muligheten, saerlig etter at Sunniva hadde staatt fire timer i koe for aa kapre fire av de 10 000 gratisbillettene i BsAs to uker tidligere. Elenas tydlige panikk foerte bare til at bussjaafoerene fikk godt med seg at jeg var utlending paa tur, og jeg ble invitert til foererrommet for aa drikke mate og slaa av en prat om Argentina og Norge og saanne ting som man alltid ender opp med aa prate om, saa jeg ble der i tre timer og prata med dem, og slapp i grunnen aa reise alene.
Saa forlot jeg Neuquen og Patagonia med alle nakne, ensomme sletter, elver og fjell, og naadde den sinnsyke storbyen med skyskrapere og taxier og turistbusser.
Den foerste dagen dro jeg og besoekte Elenas tante, onkel og soeksenbarn, med alle deres ektefeller, svigerfamilier, venner, barn og naboer, hvorav jeg ikke kjente noen fra foer av. Men alle behandlet meg som den kjaereste lille niese, og jeg hadde en herlig dag i Buenos Aires' forstad Lanús. Rett foer vi skulle ut paa bursdagen til svigerfaren til kusina til Elena den kvelden, med hennes tante, onkel og barnebarn, satt jeg alene ute paa trappa ute i den deilige, varme sola som alle var lidenskapelige overrasket over at hadde dukket opp allerede, og saa kraftig mens det fortatt var vinter. Foer jeg visste noe om Loncopue, Neuquen og familien min her, saa var jo droemmen i det skjulte (det var kanksje ikke saa skjult, jeg snakka nok en del om det) aa komme til Buenos Aires og leve storstorstorbyliv, og selv om det har blitt ordentlig fint for meg, livet mitt her i lille Loncopue, saa fikk jeg foelelsen av at HER er den droemmen jeg hadde om Buenos Aires, i dette oeyeblikket, paa trappa i solnedgangen, med utsikt over alle hus. Saa det var fint aa oppleve droemmen bli fullfoert, men det holdt med det oeyeblikket, jeg trives i min lille landsby. Jeg satte meg egentlig der for aa nyte den lille eventyrsjokoladen jeg hadde hatt med meg (Takk, Mikaela) i lomma for aa nyte paa bussturen til Neuquen, men som jeg glemte, saa paa flyturen over Argentina, men som jeg ogsaa da glemte da. Jeg oppdaget selvfoelgelig at den var god og smeltet i lomma mi, i 28 grader. Naturligvis. Men om man befinner seg i en droem i Buenos Aires eller ikke, saa kan man ikke kaste fra seg den ene lille eventyrsjokoladen man har, saa jeg skjulte meg bak veggen paa verandaen, og slikket rent papiret. Er man nordmann er man nordmann.

Dagen etter bar det til selveste selveste hovedstaden, indre sentrum, til Sunnivas tante Blanca. Der bodde vi herlig sentralt, med en stor, groenn, snakkende papegoeye, en klokka som spilte en melodi hver time, blant annet St. Lucia klokka 01:00 hver kveld, tante Blanca som soerget for at vi aldri gikk sultne, Sunnivas kusine, og bror.
Dagene gikk fryktelig fort forbi for oss tidligere Oslo- og Bergensborgere, som det siste halvaaret har bodd paa saa smaa steder at vi ble grundig fascinert av alle de store bygningene, og de rare menneskene, og snodige butikkene, de lange gatene, umuligheten ved aa gaa fra én kant av byen til den andre paa ti min som vi gjoer ellers i smaalandsbyene, prostituerte paa jobb, sushi, klaer for hoeye og store nordkvinner og tyver som ble banka opp av politiet paa gatehjoernene.
Men mest av alt: tangoen. Der var motivet for aa dra, selv om vi kom ganske uvitende til Luna Park. Foerste kvelden dro bror og kusine Argentina, mens Sunniva og jeg ble sittende fascinerte igjen. Den andre kvelden var vi alle maalbunnet, da det var milongakvelden, med masse triksing, hopp og kast. Maalbundet blir man nemlig av verdens beste tangodansere. De fleste var Argentinere, en stor del fra resten av Latin-Amerika, men enda flere fra Japan. Vinnerparet i salong-stil var et par japanere jeg og Sunniva hadde sett dagen foer ved en turistatraksjon, der de tok bilder i tangoklaer, hvorfor paa vi kalte dem, mellom oss to, "teite turister som ikke har peil paa tango".
En annen kveld ville vi paa teater, for aa utnytte storbylivet, og vi endte opp med et alternativt, lite studentteater paa et litt bortgjemt sted. Men det var helt fantastisk morsomt! Musikal var det faktisk, med gale folk og halvsnodige kostymer og det rareste, lille mennesket jeg har sett i Argentina. You had to be there for aa skjoenne det egentlig. Og ikke minst dere, etter 3-4 dager med "pass dere jenter, i Argentina er alle helt jaevlige, i Argentina er alle tyver og voldtekstmenn og mordere, pass dere, pass dere, stol ikke paa noen, dere er ikke vant til at folk ikke er snille, dere vet ingenting om det toeffe livet paa gata i Buenos Aires, dere burde nesten bare holde dere inne for saa farlig er det, ingen i Buenos Aires kommer til aa behandle dere bra" som gjorde oss to norske fullstendig gale, og saa paranoide at vi til slutt ga opp all frykt og argumenterte for aa bare gaa ut med baade penger og kamera og ha det fint til vi eventuelt ble ranet og drept, saa fikk jeg endelig bevist at selv i Buenos Aires finnes det gode mennesker: jeg mistet 50 pesos (en hundrings) uten aa merke det, og en mann plukket dem opp og ga dem til meg! Jeg levde paa den gleden den ga meg i minst et doegn og frydet meg over aa fortelle det til de hyperparonide bofellene vaare.

Etter fem dager i denne herlige byen jeg falt fullstendig pladask for, som milloner har gjort foer meg, saa maatte jeg si farvel, men jeg sverger tilbakekomst. Det triste er igrunnen aa si hadet til alle jeg moeter, og som behandler meg saa utrolig godt, og lar meg bo der, vaere der, og gir meg alt jeg trenger. Jeg kan ikke komme paa aa ha moett en eneste en som ikke har moett meg med smil og gjestfrihet, og alle sier jeg maa komme tilbake igjen foer jeg drar. Og jeg sier alltid ja, for jeg vil saa gjerne, men jeg veit veldig godt at alle odds er mot meg paa akkurat det. Jeg er selvfoelgelig heldig som har faatt dratt og moett dem i det hele tatt, men som det sliter meg ut aa skulle si hadet hele tiden, for jeg veit det er den eneste gangen jeg ser de fleste av dem, og det er faktisk tristere enn jeg hadde trodd.

Det er en del som spoer meg hvordan jeg har det, om jeg savner og er trist eller ikke, fordi jeg ikke skriver noe om det her. Iblant er jeg trist, og savnet har gaatt fra aa vaere fullstendig uutholdelig i starten til aa bli utholdelig, og en del av hverdagslivet. Jeg gaar ikke rundt og bare tenker paa Norge, selv om jeg veit veldig godt at Norge og alt og alle der finnes og lever som bare det, selv om jeg er her. Jeg har snakket med andre utvekslingsstudenter som ikke lengter hjem i det hele tatt, og aldri savner noe. Jeg er ikke en av dem, og var nesten litt sjalu paa dem som kunne blokke ut alle lengtene foelelser helt saann, til jeg gravde dypere og fant ut flere av de som ikke savner noe som helst er de som ikke har saa innmari mye aa savne, og som foeler at alt er bedre paa utveksling, og aldri vil hjem igjen. Jeg har faatt det innmari fint her, og jeg tenker en del paa hvor trist det kommer til aa bli aa skulle dra, om bare knappe fire maaneder, men jeg har funnet ut at det er fint at jeg savner, at jeg har noe aa savne, for da blir det deilig aa til slutt komme hjem til alt og alle det/de bra jeg har hjemme. For min del kan jeg ikke la fullstendig vaere aa lengte litt, saa alternativet hadde vaert aa ikke ha noe savnbart. Det har jeg. Men som sagt saa har jeg det faktisk innmari fint om dagen, med nyankommet vaar, gode venner og mate i sola, lite skole igjen, smaasoeksken, vertsforeldre, karaoke, toeys og tull og Argentina generelt. Tida gaar merkverdig fort, selv om jeg egentlig ikke legger merke til at den gaar sAA fort, foer den bare plutselig har gaatt. Men saann er det nok baade her og der. Tenk at det bare er korte tre maaneder til jul, dere maa snart starte med gaver, dere!

Kommer "snart" tilbake med referat fra Nord-Argentinaturen med syv andre AFSere, for aa se Cataratas-fossene.

Det snoer, det snoer...

...tiddelibom. det er det det gjoer, altsaa. Mer enn foer, men ikke mer enn i Norge. Men naa har det snoedd gange mye, men litt av og paa, i halvannet doeg. Saa alle krysser fingrene for at det faller saa mye snoe i natt at skolene stenger. Er det ikke helt sproett at de gjoer det? Aerlig talt, det er snakk om en halvmeter snoe, og det blir helt panikk og alle skoler stenges. Men jeg haaper, haaper, galskapen til tross.
Det var i grunnen alt for naa. Men rent lite er det da ikke; det snOEr. I augUst.

Regia Kakao

Da har enda en maaned gaatt forbi og snart har jeg vaert her et halvt aar helt plutselig. Jeg er faktisk over halvveis. For aa vaere noeyaktig er det i dag 25 uker siden jeg dro fra Norge, og det er 23 uker til jeg kommer hjem. Hjemreisen vaar har blitt utsatt en uke, saa 21. januar er jeg hjemme tror jeg nok. Men det er leenge til.
Forrige uke starta vi paa skolen igjen etter hele 5 og en halv ukes ferie, hvorav 3 var pga. svineinfluensaen. Jeg hadde den(tror vi)! Og overlevde(vet vi)! Den driver og blir verre hjemme der naa skjoenner jeg? Denne uka som kommer sies det at det at tallene skal skyte i vaeret paa smittede og folk kommer til aa doe masse neste uke, for det er litt saann etterskjelv. Og hvis skolene maa stenges bare én uke mer pga av influensaen naa er det 90% sjanse for at hele skoleaaret maa tas paa nytt av alle fra 1.klasse til universitetene. DET gaar heldigvis ikke utover meg da, saa egosentrisk som jeg er haaper jeg at det doer nok mennesker til at det er fare for det argentinske folks helse, saa skolene stenges, selv om aaret da regnes som ugyldig. JEG er jo immun naa. Menmen. Vi er i alle fall tilbake paa skolebenken for naa, men tre mindre enn foer ferien, ja, for naa er det hele tre gravide jenter i klassen min. Og gravide faar ikke gaa paa skolen saa lenge det fortsatt er svineinfluensa ute og gaar. Det vil altsaa si at i min klasse er det naa like mange jenter som kommer til aa bli moedre innen et halvt aar eller som allerede er det, som vi er jenter uten babyer i/utenfor mage.

I helgen dro vi til Chile, fra loerdag til soendag, bare for aa henge igrunnnen. For Elenas bror Andres fra Santa Fe ble med oss tilbake hit etter at vi hadde vaert aa besoekt oppi der i tre uker, saa vi tok ham med til Chile for at han skulle laere det aa kjenne. Argentinerer er fortsatt ikke veldig glad i Chilenere, saa de brukte mye av tiden til aa etterligne dialekta deres og komme med kommentarer til meg om alt som er bedre med Argentina naa ogsaa, men det gikk greit. Vi var ikke i de helt spennende landsbyene, men vi raidet apotektet, for kremer og shampo er billigere i Chile. Jeg kjoepte et puslespill paa 1000 biter til tidsbedriv ved eventuell nystengning av skolen. Vi stoette ogsaa paa skobutikken "Nome". Var dessverre stengt.

Da vi var i Santa Fe satte jeg meg paa en buss og dro og besoekte Sunniva, ei av de andre norske jentene som sagt. Hun bor litt lengre nord i provinsen, saa jeg maatte utnytte det. Det var helt fantastisk moro, saerlig med alt trivelig norsk-/engelsk-/spanskkroell vi stoette paa. Men vi holdt aldri kjeft, og det var helt greit. Man finner en del aa snakke om naar man begge har krasjet inn samme lang uten tilstrekkelige spraak- og kulturkunnskaper. Vi spiste dessuten lakris foer vi sovnet ved baalet til snegleklukking, under stjernene og stjerneskuddene (veldig romantisk) paa campingtur. OG vi lagde ekte, Regia kakao. De gjorde jeg foroevring til familien min ogsaa, og bortsettifra for at den ble for bitter for deres smak - med nesten dobbel sukkermengde - likte de det svaert, svaert godt.
Argentinere tok oss for gale da vi sa vi ville sove under aapen himmel, for de mente det var altfor, altfor kaldt. Men vi understreket at vi er vante nordmenn, og var ganske saa skraasikre paa at det skulle gaa fint, men argentinerene var ogsaa saa sta at det blei veddemaal av det. Jeg veit ikke helt hvordan straffene for braakjekkhet ble avgjort, men det ble naa saann at om vi klarte det skulle den argentinske gutta kaste seg i elva (ca.10 grader) i truse morgenen etter, men hvis Sunniva og jeg ble tvunget til aa flykte fra kulda inn i teltet, eller bare fikk kalde foetter (HAHA) skulle vi drepe en due (vaapen skulle vi faa), flaa og partere den, preparere og spise den. Paa forhaand fordelte vi det saann mellom oss at Sunniva skulle drepe, jeg skulle flaa og partere og begge maatte preparere og spise. Men vi vant, vi vant! Uten et sekund anger eller forfrosne kropper. Vi hadde det fint og varmt med fem lag klaer og seks tepper ved baalkantene. Saa vi slapp duejakt.
Sunniva og jeg ble ogsaa nesten, nesten jagd i doeden av en gjeng sinte okser paa samme campingtur, men vi soekte dekning bak et tre. Oss to nordkvinner og de aatte argentinerene forlot etter en stund stedet, da oksene hadde roet seg, listende saa stilt paa taa for ikke aa bli skutt av politi ute paa kutjuvjakt.
Tilsammen har Sunniva og jeg gaatt opp ca 18 kilo. Nok om det.

For et par helger siden fikk jeg staatt paa snowboard, endelig! Det var ikke mye snoe dessverre, men heller ikke mye folk, saa vi hadde masse plass til aa leke paa. Og det var en fantastisk utsikt, som dessverre forsvant da vi naadde toppen av fjellet, og kraaftig snoevind kom hardt imot oss og tvang oss ned halvveis sittende, og uten kontroll paa ski/brett og syn. Ellers brillefint i slalombakken, haaper paa aa faa dratt dit paa mandag, naar vi har fri fordi det er doedsdagen til Soeramerikas store frigjoerer San Martin.

Jeg har glemt aa fortelle at jeg fikk toppkarakter paa en lyrisk dans laget som tolkning til sangen Anywhere Is av Enya, framfoert med trikot og sjal. Dansen innebar hallingkast - takk Alex! Jeg er vEldig stolt.

Ellers:
Vi har faatt karaoke, og jeg tar av med spanske versjoner av Abba og Beatles.
Jeg har spist kanin.
Vi har drept papegoeyer og kanin med bilen vaar.
Jeg fikk nesten toppkarakter i kjemi!
Og det eneste faget jeg stroek i var matte - det eneste faget bortsett ifra engelsk jeg har hjemme ogsaa.
Jeg har begynt aa spille tennis.
Jeg har en kompis som er helt lik han som vant MGP, saa jeg viste ham videoen, og han likte musikken saa godt at han har lasta ned hele albumet og sitter paa skolen og digger til det hele dagen.
Jada, trives paa voksenboliche, og later som om jeg aldri har danset cumbia og cuarteto foer saa de sier at jeg laerer kjempefort naar de viser meg.
Jeg brevstemmer, og da jeg ringte den norske ambassaden hadde de Grieg som ventemusikk.
Naa skal jeg ringe ambassaden igjen, for jeg er litt amoebe og blir redd av alle de tre konvoluttene som maa puttes riktig annen konvolutt.
Hils Norge.

Litt mer argentinsk

Loerdag morgen ble jeg vekket klokka syv, det var godt og kaldt og jeg var drittroett, og det lot det til at baade min bestefar, far, onkel og fetter ogsaa var, men vi maatte bare bite i det sure eplet, for man maa tidlig opp naar man skal drepe ku. Aa jadda, ut og slakte skulle vi - jeg og gutta. Jeg har nevnte noen ganger foer, men det er jo altsaa saann at bestefar er slakter. Saa for aa vinne den paagaaende konkurransen far og soenn Gazpos (min bestefar og far) har om aa stille med den beste asadoen, kanskje saerlig for utlendingen meg, saa skulle han selv drepe kua, jeg skulle se paa, og saa skulle den prepareres med pelsen paa.
Jeg var i utgangspunktet fryktelig entusiastisk og gledet meg faktisk litt til aa drepe. Jeg la fram gauchobuksa de ga meg til bursdagen, og den svaere ullponchoen Elena strikket til meg dagen foer for aa se litt saann landelig, argentinsk ut. Fredag kveld fikk jeg likevel litt kalde foetter da jeg innsaa at vi faktisk skulle drepe et levende vesen som er ganske mye stoerre enn meg selv til og meg. Det er saann vi byfolk blir vegetarinere av, tenkte jeg.
Saa vi dro ut, og jeg fikk se de pene, lodne, koelsvarte kyra, tatt et foer-bilde, foer bestfar dro kniven og den uskyldige ungkua doede foran oeynene mine og kameraet mitt. Vel, den doede jo ikke med en gang, og skrek fortsatt da de dro den etter halen, men det er jo ingenting for enn vant slakter. Det er litt mer for meg, men jeg tok det ganske pent. For ikke aa snakke om at jeg tok alvorlig mange bilder. Og jeg har bilde av meg selv som holder halen paa en doed, blodig ku. Det er visst viktig aa aldri slippe halen, men jeg fikk ikke tak paa hvorfor.
Saa ble den tatt med til garasjen til bestemor og bestefar der den fikk avskaaret foetter, hode og hale, hengt opp, skaaret opp og partert og skaaret med baade kniv og stikksag, med meg og mine yngre soesken og soeskenbarn som tilskuere. Jeg kom fullstendig over kvalene, kanskje fordi den liknet mindre og mindre paa et levende vesen etterhvert som den ble stykket opp, selv om jeg visste jeg hadde sett den tusle rundt med de andre kuene for litt sida. Litt trist var det likevel da tante pekte paa hode som laa litt unna resten av kroppen og sa "Den hadde pene, blaa oeyne saann som deg, Ingrid!".
Loerdag kveld spiste vi innvoller. Det var overraskende godt, saerlig naar jeg ikke tenkte paa at jeg faktisk hadde rett dem ramle ut av en hengende, doed ku. Jeg spurte hva alt var, men naar de svarte syntes jeg det var greit jeg ikke kan kuanatomi paa spansk. Jeg vet jeg spiste nyrer og tarmer, og det er det jeg trenger aa vite.
Soendag ble det asado med pels! Med 16 til bords konsumerte vi hele kuas venstre ribbensparti. Og det var herlige. Med slakterens hemmelige kryddermarinadeoppskrift. Min onkel kunne, etter fire maaneder med "Che, vikinga" at jeg akkurat da, mens jeg spiste en ku hvis mord jeg selv hadde tatt del i, erklaere at jeg var mer argentinsk enn noen gang.
Og til alle som spiser mye og sier "jeg har fire mager saann som kua, jeg" kan jeg si at den faktisk bare har tre.
Bilder kommer senere.

Svineinfluensaferie

Goddag!
I dag starter vinterferien i Argentina, og den varer i to uker. Men fri har jeg da saa sannelig hatt i to uker allerede, for paa grunn av plutselig svineinfluensaeksplosjon her til lands med noen tusen smittede og oppunder 100 doede ble alle landets skoler og en del av de offentlige moetestedene som puber og treningssentre stengt for to uker sida, for aa unngaa videre smitte. Jeg er litt usikker paa om det hjelper, men jeg noet de ekstra ukene fri. Litt, i hvertfall, for den foerste uka var jeg innstengt i huset i Loncopue, influensasyk, hostende med feber og oppkast, med min like syke bror Salvador og litt mindre syke Baltazar, og den friske Maria Paz som heller ikke fikk gaa ut i frykt for at hun ogsaa skulle bli syk. Da var det tross alt bedre om hun ble smittet av oss som garantert ikke hadde svineinfluensa. Det var visst ikke helt garanter da, for legepappa Santiago som er sonesjef for alle sykehus informerte om at svineinfluensen alt er paa alle kanter, og hvem som helst kan vaere baerere av viruset. Men naa er jeg frisk, og jeg lever ennaa. Herlige saker. Mandag dro vi derfor til Santa Fe paa ny, der min familie har hele sin familie. Her besoeker vi tante og onkler og besteforeldre og alle gamle venner og naboer. Bestefar er altsaa slakter, og vi spiser store mengder kjoett. Det var stort sett det vi drev med den uken med ekstra fri da vi holdt oss i huset ogsaa, spising, saa vi lagde kaker hver dag. Herlige kaker. Jeg burde kanskje ikke feire at overlevde svineinfluensaen foer det er sikkert jeg overlever denne overspisinga den har foert til. Jeg tror jeg sakte men sikkert tar liv av meg med sukker om dagen, og jeg har erklaert at jeg skal kutte ned paa all min spising, hvilket fikk hele familien til aa bryte ut i latter, selv om det var fullstendig oppriktig. Jeg skjoenner egentlig ikke at det kan vaere saa fantastisk utrolig morsomt, min spising, for jeg har aldri oppfattet den som saa ekstrem, egentlig ikke her heller sammenliknet med argentinerene, men jeg ler med. Saa skal vi se hvem som ler sist og best og saann naar jeg vender hjem igjen til fiskekur og lettmelk og de fortsatt er like forpestet av smoer og kufett.

Jeg ble atten gitt. Takk for trivelige mailer og brev og kort og pakker! Ah, noen reddende engler sendte meg LAKRIS! Aah, det var digg. Det diggeste var at alle argentinere som fikk proeve lagde noen urovekkende grimaer, en brakk seg, og jeg fikk beholde alt for meg selv. Men det er en pose igjen, og den tar jeg med meg naar jeg neste uke drar noen dager for aa besoeke bergenseren Sunniva i en annen liten landsby her i Santa Fe for aa dele med henne. Da blir det fest i stugo!

Det er dritkaldt her naa altsaa. Det er lavere tempraturer hjemme i Loncopue enn her i Santa Rosa, men her er den hoeye luftfuktigheten kombinert med de lave tempraturene litt drepende. Men sola dukker opp iblant og gjoer det riktig saa koselig. Og jeg taaler jo kulda bedre enn de andre her, og alle ser sjokkert paa meg i tynne gensere. Jaja, hun er viking, forklarer Elena og Santiago.

OG herre min hatt, kameraet jeg bestilte paa nett mitt har ankommet! Veeeldig forsent, saa for sent at Elena og jeg egentlig trodde vi var blitt lurt og at jeg hadde mistet alle mine pesos. Vi var i ferd med aa sende Elenas advokatfetter paa firmaet, men det dukket opp paa postkontoret den dagen vi forlot Loncopue, saann at jeg akkurat fikk det med meg hit. Og det har ikke forlatt meg siden. De andre synes det er veldig plagsomt, men da er det fint aa kunne late som om jeg ikke vet aa tolke kroppsspraaket, og fortsette aa knipse. Jeg har tross alt fire maaneder aa ta igjen.

Her i Santa Rosa, og Cayasta, de to landsbyene vi pendler mellom her i Santa Fe er koselige og smaa, med bestemoedre som lager god mat, og mulighet til aa vaere litt mer ute enn i Loncopue. Elena proever aa overbevise meg om aa lage gulrotkake og eplekake igjen i dag, saa familien her faar smaake, for hun er nemlig litt forelsket i det norske bakverk. Men min tante sier aesj, og i dag dro hun ut til et bakeri for aa kjoepe noe riktig soett noe bare for aa hindre min baking. Jeg gjoere det likvel, jeg.
Vi plukker sitroner, appelsiner, ruccula, papaya og avokado fra bakhagen her, og det er en deilig foelelse. Skikkig friske saker. NAM. Synd jeg ikke kan plukke eplene og gulroettene til kakene. Men hallo, er det ikke skikkelig ulogisk at jorbaer er en vinterfrukt her? Jeg trodde det var saann som fulgte aartidene og varmen mer enn maanedene. Altsaa, det er vinterfrukt, saa naa er det jordbaersesong. Er alle verdens jordbaer klar over hvilken maaned det er, saa de dukker opp paa likt? Men det er jo kaldt her naa! Det er skikkelig tullete.

Jajaja, naa skal jeg saa sannelig ut aa kjoepe mer batteri til kameraet mitt, en varm genser mot kulda og grulroetter og epler til kakene. Stas. Kos dere med sommern!

Faarikaal

Jeg har i loepet av den siste uka laget baade gulrotkake og lapper med stor suksess, men jeg har ikke vaaget meg til aa lage noen form for norsk middagsmat, fordi jeg ikke er noen stor kokk og jeg har derfor fortalt at i Norge bare pizza, pasta - som de jo spiser her ogsaa -, asiatisk - som jeg dessverre ikke har ingredienser til aa lage til dem her - og fisk - som vi de faa gangene vi faar tak i spiser paa argentinsk maate. Men jeg fikk mamma til aa sende meg en bok om Norge paa spansk da jeg hadde vaert her et par uker, saa de skulle faa en idé om hvordan mitt fedreland ser ut. Dette en bok som inneholder bilder av Norge slik vi alle kjenner det; solen som skinner paa vaskeekte nordmenn paa Prekestolen, elger i solnedgang, menn i fiskeutstyr som griller dagens fangst over baalet i kveldinga, samer paa vidda, spekkhogger i fjorden(hva???), alpinister i badebukse paa Strynsfjell, elgefamilier og bjoerner, skinnende, blanke aargangsbiler ved et utsiktspunkt i Geiranger og ungpiker i bunaden lent opp mot kirsebaertre i blomst som vinker til guttene i pramen i Hardangerfjorden. Min far Santiago leste boka med stor iver og kunne etterpaa fortelle at bakerst i boka staar det oppskrifter paa norsk mat. Mye av det er angivelig fisk, men den tradisjonelle, norske retten av lammekjoett og kaal som nordmenn spiser om hoesten kunne jeg kanskje lage? For jeg visste vel hva det var? Jo, jeg vet hva det er. Det er faarikaal, og det stemmer faktisk at vi spiser det, selv om det ikke stemmer at jeg leker i blomsterenger med bunad og kyr som denne boka kanskje ogsaa kunne funnet paa aa paastaa. Og jeg har utsatt dette en stund, for at hoesten skal passere, og jeg kan slippe aa lage det, men naa har han kjoept inn lammekjoettet. Og det er sikkert godt lam altsaa, for landsbyen min lever av sauedrift, det er hovedinntektskilden. Og jeg maa naa lage faarikaal innen svaert kort tid. Og jeg klarer ikke aa trekke poelser engang! Og jeg mistenker at det ikke er saa lett som det staar i boka mi, i tillegg til at jeg ikke egentlig skjoenner hva oppskriften sier engang, for spanskforstaaelsen min slaar seg vrang naar det gjelder aa skjeonne faarikaaloppskrifter tror jeg. Og jeg tror at for aa lage god faarikaal er noe som krever hemmelige ingredienser, eller magiske triks som har gaatt i arv i generasjoner, og det har ikke jeg! Gi meg noen hemmlige trisk som garanterer at dette blir bra, a! Herregud, jeg faar noia. For det er sikkert noe lurt man maa huske paa, som at man maa ha en tallerken under ribba for at fettet skal renne av, som han mannen paa MatPrat-reklamen forteller om jula. Men jeg er altsa ute etter faarikaaltrisk, dere. Ta kontakt snarest!

En ting til: er det noen av dere som hoerer paa radio, og har hoert en reklame for Tine Go' Morgen Youghurt med ei viss Kristine 17 aar? Gi beskjed!

(Dette er et innlegg jeg virkelig krever at noen svarer paa, jeg sitter her og skjelver og er veldig redd for aa vaere en daarlig representant for Norge hvis faarikaalen ender galt)

Og noen bilder til fra Bariloche. Det er synd bildene ikke blir noe mer enn bilder som kunne blitt tatt paa et litt pent sted, for det er egentlig ganske sykt pent i virkeligheten, og man foeler seg saa bitteliten naar man ser de store fjellene. Det var egentlig veldig rart aa kjoere bil fra Patagonia som er litt smaaflatt iforhold til Andes lengre nord i landet, og til Bariloche som er Patagonias unntak med svaere fjell, men aa gjoere gjennom Rio Negro, naboprovinsen foerst, der fjellene ble helt rare og stikkete og klumpete og rare. Jeg burde egentlig legge ut noen bilder av dem, men jeg er troett.
Alle disse bildene er fra Bariloche.

De bildene fra da det snoedde i Loncopué kom jo ikke med! Saann, naa er de med. Og tre bilder fra Bariloche. Meg og Baltazar paa El Catedral, det stoerste skisenteret i soeramerika. Maria Paz, Salvador og jeg paa skoeyter. Og en tradsjonell matrett fra sveits som har blitt adopert av argentiere og chilenere som lages paa varme steiner i et hull i bakken; poteter, soetpoteter, gulroetter, loek, kjoett og gresskar, dekket med blader.

Jeg glemte at jeg kunne legge til bilder. Her er bilder. Snoebilene her hvor jeg har blaa kjole er 17. mai i Caviahue. Og de bildene fra landsyen er fra Loncoupe, tatt fra huset mitt, den dagen det snoedde. Ogsaa er det et bilde av Facundo og Rodrigo i stua mi den dagen det snoedde, for da var det kaldt, og da toer ikke argentinere aa vaere ute, saa vi ble inne og lagde tortas fritas og drakk mate.

1. juni

Kjaere hjemme.
Naa har jeg visst soeren meg vaert her i tre maaneder. Saa det sies at spansken skal vaere flytende. Det er den ikke, men den gaar vel litt bedre. Ikke det at jeg ikke foeler at jeg sliter masse, men jeg vet bare at jeg slet mye mer foer. Og 26. mai, noeyaktig tre maaneder etter at jeg forlot Norge sa Facundo at han naa foelte han kunne holde en fornuftig samtale med meg, for det kunne han ikke i det hele tatt for en liten stund siden. Det var jo hyggelig, selv om den "fornuftige samtalen" dreide seg om hvorvidt eksorsismen vi saa paa et saann TV-Norge-lignende sjokkprogram var ekte, eller om det kaaanskje var en mulighet for at man kan late som man har spasmer mens man skriker SATAN TAR MEG. Noen dager tidligere begynte ogsaa Rodrigo aa graate hysterisk (kunne Solange fortelle) fordi han saa en stjerne som beveget seg, og han var sikker paa at det var en UFO. Men de er fortsatt de beste vennene jeg har her, og de er koselige.

Det er egentlig saa lenge siden jeg har skrevet naa at jeg ikke vet helt hva jeg har gjort siden sist og jeg vet ikke hva jeg alt har fortalt. Kanskje det blir litt dobbelt. Jeg beklager paa fohaand.
Jeg har blitt kjent med litt flere mennesker, og jeg opplever de aller fleste som ordentlig hyggelige folk, selv om den sladre-sladre-ryktekulturen jeg lever midt opp gjoer at jeg har hoert diverse historier om de aller fleste. De fleste har minst en annen person fraraadet meg aa ha noe med aa gjoere, noe som hadde gjort det vanskelig aa sosialisere seg om jeg skulle fulgt det. Jeg foelger det stort sett ikke.
Jeg har blitt kjent med tidligere nevnte flogger-Jesus. Han er riktignok en ganske fleksibel flogger, saa han klarer aa ikke hoere paa elektronika. Han er blant annet blodfan av Avril Lavign. Jeg har ogsaa blitt kjent med noen som er ivrige biljardspillere, og jeg har alt laert litt mer enn det ingenting jeg kunne fra foer.
Jeg har ogsaa blitt kjent med noen jenter og kjaeresten til en av dem, i tillegg til deres verste fiender en firkloever bestaaende av to jenter og to gutter, og disse to gruppene inviterte meg hver sin fredag ut paa matiné mindreaarig-Boliche. Boliche er fest paa utested. Jeg ble selvfoelgelig med, jeg maatte jo det, jeg skal jo oppleve nye og spennende ting.- Selv om denne mindreaarigkvelden befinner seg (hver fredag har det vist seg) paa hovedpuben i landsbyen, saa et ordentlig sted er det, men hjelp, hjelp, hjelp vi snakker flashback til diskokveld paa Jordalklubben i 8.klasse. For alle der er saa smaa! Og selvfoelgelig er de det, naar det foerst er en mulighet for de under atten til aa gaa ut og danse og more seg, men jeg innbiller meg jo at jeg er litt eldre enn dem, selv om det ogsaa for meg mangler litt til foer jeg faar gaa ut med de myndige. Saa stod jeg der, begge disse fredagene, med mine venner og danset til cumbia og reaggeton, yndligsmusikken til de fleste argentinere mellom 4 og 40 aar. Denne dansen er relativt simpel, men veldig streng. Den minner litt om den dansen Will Smith laerer han tjukke i filmen Hitch. Det vil si, for alle dere luringer som ikke har sett den, at man beveger foettene frem og tilbake paa det noeyaktig samme stedet, og beveger litt paa armene for aa ikke virke helt toemmerstokk. Saa jeg foelte jeg gjorde det ganske fra, hvilket de andre bekreftet, helt til det skjedde noe med musikken jeg ikke oppfattet og alle latinos i rommet, hvilket kun ekskluderer meg, begynner aa vrikke paa hofter og rumper som bare latinos kan og jeg stoppet opp all form for dansing i ren fascinasjon, og de sa: bare lag sirkler med hoftene da, Ingrid! Og jeg tror at ihvertfall noen av dere hjemme vet med meg at uansett hvor mye man proever og oever, saa vrikker ikke hoftene og rumpa helt saann som de skal, og man ser at lationsene klarer det fint, og man proever til man ser ganske dum ut. De siste sangene var elektronika, bare saann for aa glede Jesus og to halvfloggere til. Saa mens de fleste gikk av dansegulvet i protest mot denne djevelmusikken danset vi fire. De andre danset flogger, og jeg danset det som alle tid stede naa tror alle i Europa danser paa boliche - armer og ben og hode og haar til alle kanter. Og det er fint aa kunne si det er helt normalt i Norge, og slippe aa si at det kanskje er jeg som har litt daarlig kroppsbeherskelse.

Naa mangler det faktisk knappe to uker til bursdagen min, saa da skal paa boliche for voksne. Det hjelper kanskje ikke paa dansingen min, men det blir fint aa slippe blikkene fra 10 aaringene som bare fordi de har disse hoftene som vrikker som de skal danser litt for sexy og ser rart paa meg fordi jeg iKke gjoer det.
En ting jeg aldri har visst fordi jeg er fra protestantland er at min bursdag, 13. juni, er dagen til San Antonio, kjaerestenes helgen. Dvs. at paa min bursdag setter alle kjaersteloese argentinere seg ned med rosenkransen og ber, ber og ber om at de kanskje naa kan faa seg en liten novio eller novia. Ogsaa gaar jeg utifra at de i samme anledning drar seg til boliche naar det kvelder, saa blir det kanskje litt folk der naar jeg faktisk faar lov til aa dra dit for foerste gang. Og naa vet alle dere ogsaa at 13. juni er det bare aa be, for da er visst sjansene litt stoerre for en sommerromanse.

Saa, dere hadde nasjonaldag? Poelser og gnagsaar og Kongen og korps og groenne parker og helium og iskrem? POEH. Jeg dro til Caviahue, dit jeg skal til vintern, altsaa i juli, for aa staa paa ski. Det er virkelig helt latterlig pent rundt omkring her, og da vi kjoerte oppover blei det litt hoeyere fjell og en del snoe, og masse sol. Saa 17.mai hadde jeg snoeballkrig.
25.mai var det nasjonaldag her, som ikke betydde noe som helst nasjonalistisk paa selve dagen, men litt show paa skolen fredag 22. hvor noen elever som driver med argentinsk folkedans, foroevrig noe helt annet enn den norske varianten, viste det. De hadde lange, flagrende kjoler i lysegroent, rosa, gult og oransj, og gutta hadde svaere gauchobukser, skinnstovler til knaerne, vester og digre hatter. Det var drikult egentlig. Heftig mye tramping og elegante armbevegelser. Men ikke noe Hallingkast. Men selve nasjonaldagen, mandagen, var likevel fridag, saa jeg og familien min dro paa langhelgetur til Bariloche! Ah, hvilket fantastisk sted! Er aa moete paa i den fantastisk vakre filmen Motorsykkeldagboekene hvis noen skulle dra kjensel paa navnet. Dette er en skikkelig turistby egentlig, som i desember fylles opp mer enn noe annet enn skoleelever fra nord i landet som vil se snoe for foerste gang i sitt liv, og feste. Litt Hemsedalfaktor med masse afterskibolicher. Men helt utrOlig vakkert. Det skyldtes nok vinden, men det var nesten litt taarer, saa pent var det. Det er svaere, majestetiske fjell med snoe helt paa toppen, og masse groenn skog i tillegg til den svaere innsjoen Nahuel Huapi. Den er lyseblaa! Aa, saa pent! Og sola skinte og gjorde alt kjempeidyllisk og herlig. Den ene dagen der regnet det var var bikkjekaldt, saa vi dro for aa staa paa skoeyter. Maria Paz spurte om jeg hadde gjort det foer, ganske sikkert paa at jeg fort skulle svare nei, men jeg fortalte om Jordal Amfi og Spikersuppa, og at det kuleste var egentlig da jeg stod paa skoeyter paa Noeklevann i januar, og det var saa mye vind at jeg bare kunne spre armene og staa stille fram til enden av vannet. "Men Ingrid, dette er INNE. Det er MYE bedre". Saa ok. Og vi stod paa skoeyter i et lite rom med utsikt over den pene, vaerherjede innsjoen. Lillebror klarte det veldig daarlig. Men jeg, og jeg maa bae skryte, fikk ham videre, for jeg klarte aa manipulere barnehjernen hans. Jeg var kanskje ikke saa pedagogisk, men fikk ham videre, og det ble til slitt kortere mellom hver gang han datt. HA. Det sies at den beste melkesjokoladen befinner seg i Bariloche, men fordi det akkurat hadde vaert 17. mai var jeg litt nasjonalistisk av meg og sa paa forhaand at den beste melkesjokoladen befan seg i Norge. Jeg har ikke noe veldig naert forhold til sjokolade, norsk eller ei, men jeg maatte likevel holde paa mitt da jeg hadde faatt smakt. Den var ikke vond, men Freia Melkesjokolade er virkelig sjokoladen sin altsaa. Det er selvfoelgelig ingen som tror meg det, saa hvis noen skulle faa lyst saa er det bare aa sende, saa kan jeg vise dem at Bariloche har en konkurrent i Norge, for selv om vi ikke har Andes har vi jo ogsaa noen ganske fine fjell.
Jeg snakket med en mann som solgte suvernirer paa et utsiktspunkt, og plutselig spurte han "hvor er du fra egentlig? Buenos Aires?" Litt kult egentlig. Jeg har riktignok da tillagt meg en veldig feil dialekt, men en dialekt er det jo, fra riktig land. Jeg ser kanskje for mye paa min nye yndligssaapeopera, som har saa perverst daarlige skuespillere at Hotel Ceasar ligger mange, mange klasser over. Det gjoer faktisk nesten The Days Og Our Lives ogsaa. Ay, de er saa daarlige at det nesten er vanskelig aa se paa, men jeg gjoer det likvel.
Fordi vertspappa har faatt ny jobb i nabobyen Zapala som ligger 1-2 timer unna, saa er han der og jobber mye, men ogsaa i Neuquen by, og kommer tilbake hit naar han kan. Han har blitt sjef for zonens sykehus, som gir ham avsvar for 11 sykehus i regionen. Mye jobb. Saa dagen vi skulle hjem fra Bariloche maatte han til Neuquen, og fordi vi bare har en bil tok vi oss en ekstra fridag og ble i Neuquen og dingla rundt en dag.

Dette har jeg kanskje sagt, men vi driver med dans i gymmen, og vi maa laere oss masse hopp og steg og greier, som vi gjentar og gjentar, og naa sist fikk hver enkelt av oss karakter paa hvert enkelt dansetrinn og hopp. Jeg fikk toppkarakter paa alle bortsett ifra ett trinn! WOW. OG jeg loep nest lengst av alle paa coopertesten PAA GRESS. Det skal sies at vi ikke har fellesgymnastikk, men likvel. Men altsaa, den dansinga vi bedriver foregaar alltid til den musikken jeg og alle andre smaajenter, ogsaa de argentinske, hoerste paa paa slutten av 90-tallet. Yndligs-cden til gymlaereren er "Oops... I did it Again", og jeg kan selvfoelgelig alle sangene fortsatt, saa én time hver tirsdag og torsdag befinner jeg meg i en foelelse av aa vaere 9 aar.

Jeg tror forresten jeg har sagt det siden den uka jeg kom hit, men naa mener jeg det: hoesten er her. Det er ikke blader paa traerne i hagen mer, og jeg og Elena brukte hele 1.mai paa aa samle dem sammen. Et par dager etterpaa snoedde og sludda det ganske heftig og ryddet opp det siste loevet. Tempraturene har steget litt siden den dagen, men det er godt under null om natta og morgene, som dukker fort opp igjen naar sola dukker ned bak fjellene. Paa dagen er det overlevbart i aller hoeyeste grad, og senest i gaar var jeg paa plassen og drakk mate uten jakke, men jeg sover faktisk iblant med de ullsokkene jeg er veldig fornoeyd med at jeg tok med. Rektor konstaterte her om dagen at naa maatte vel jeg foele meg som hjemme, naa som det var blitt kaldt, saa da var jeg vel storfornoeyd? Det er ikke saa ille, selv om jeg som nordmenn flest kanskje egentlig er i mitt ess naar sola skinner og man ikke trenger ullvang for aa holde varmen. Men jeg har ihvertfall ullvang, da. Det har ikke argentinere. Dessuten har kaldere vintre enn denne herdet meg, og det er ikke saa kaldt som argentinerene skal ha det til - ute. Men det er noe med daarlig isolering som gjoer husene kaldere enn de 22 gradene vi passer paa aa holde i Norge om vinteren. Enten det, eller saa settes gassovnene paa fullt, til jeg i sjul setter opp vinduene for aa lufte, og kanskje utsetter lillesoester for lungebetennelse mens hun sover. Gassen brukes jo flittig her, saa vi er naa inne i en periode der folk doer som fluer en den soerlige delen av Argentina, grunnet gassforgiftning.

Apropos doed: de er spaadd at svineinfluensaen naar min provins Neuquen innen 4 maaneder. Det vil si at jeg staar i fare for aa bli hjemsendt, men jeg regner med at siden jeg skriver det her oedela jeg nettopp for den mulige ubehageligheten. Men vi er naa oppe i 19 tilfeller i argentina, og 5 skoler ble nettopp stengt i Buenos Aires, noen grenser er stengt, og et av tilfellene er i provinshovedstaden min.

Apropos provinshovedstaden min: dit skal jeg til helgen! Woho, det blri goey. Det er moro med "storby" naar jeg er her saa lenge om gangen. Foerst skal jeg paa lunsj med AFS, saa drar jeg og ei newzealandsk venninne fra en nabolandsby videre til Neuquen by. Der skal vi kjoepe klaer, og det er litt moro, for vi er jo i utganskpunket stoerre enn gjennomsnittlige argentinske kvinner, og vi er litt stoerre enn da vi kom. Elena ler av meg naar vi kjoeper klaer for alt er for lite, enten i bredden eller lengden. Derfor blir det koselig aa dra med Maddy, for da er vi tross alt to med det samme, ganske komiske problemet. Ogsaa blir vi noedt til aa faktisk snakke spansk med fremmede mennesker, noe jeg til en viss grad klarer aa unngaa naar jeg er med familien, for jeg kan dytte dem foran meg. Men vi skal nok klare det.

Her for et par uker siden ble jeg med min mor Elenas bestevenninne Roxana, som ogsaa er min laerer i Civica til Neuquen for aa vaere med i en protest mot minedrift (dette har jeg ihvertfall nevnt foer?) som vil fordrive alle de infoedte mapucheindianerene, som det er mange av her omkring fra sine omraader de har hatt i aarhundrer, da det vil forurense masse vann og planter og dyr med svovel. Saa vi ropte og sang, og jeg hjalp Roxana med aa selge t-skjorter til stoettende neuquinos. En hel masse mennesker holdt apeller, og jeg skjoente overraskende mye. Hoevdingen snakket, og det var en ganske blyg, liten mann, men som holdt en nydelig tale jeg husker litt for lite av naa, men jeg ble fryktelig roert, selv om han stadig gjentok, paa mapuche, men jeg fikk det oversatt, at det var de hvite menneskene med lyst haar som hadde skylda.

Saann skjer naar man venter lenge med aa skrive. Jeg avslutter foer jeg kommer paa mer, men skriver igjen foer det har skjedd for mye nytt.

Jeg savner dere, altsaa.

Hurra!

Den som venter på noe fint....

Ikke for å ta helt av med blogging, men;
På 1.mai kom fire nydelige kattunger til verden. De fleste som har sett dem nå har lyst på én, men hvis du virkelig har lyst på kattunge, Ingrid, må du si i fra :) Den grå er gutt, og de tre andre er jenter. Vanskelig å ikke være i skikkelig
glad-humør heretter! (Sett bort i fra prøveeksamen, som ble skikkelig sug...)
Klem!

Fame!

Jordal setter for tiden opp Fame i audiotoriet på Elvebakken. Jeg har hilst på Erik Kruse, noe som var veldig koselig, og store-Helge som sa hei med en tone som benekter fortiden. Både bursdagen til Sara og meg var veldig koselig! Skulle egentlig være med ut på lørdag (Sara feiret sin dag på lørdag, og jeg på fredag), men jeg har fått urinveisinfeksjon. Derfor kan jeg ikke drikke, og gå ut på byen uten å kunne drikke er litt trist. Jeg har brukt en ganske stor sum på ting jeg har hatt lyst på en stund, med argumentet om at jeg faktisk har blitt atten. Ingen grunn til å ikke feire, eller hva?

Freak out.

Bilder, vektinformasjon og litt annet

Kameraet mitt ble oedelagt for en maaned siden, og jeg faar det ikke fiksa, eller kjeopt nytt. Derfor har jeg ikke faatt lastet over bilder, eller vist dem til dere. Men noen bilder har jo familien min tatt, saa jeg stjeler dem, saa faar dere sett litt. De to av familien er henholdsvis fra paaskeferien i Chile og da vi var i Rosario da Elena skulle faa saann diplomsak. Ogsaa er det meg paa vannski i Cayastá i Santa Fé, og meg i baaten i eleva i Cayastá med lillesoester Maria Paz paa hoeyre haand, hennes to venninner og min onkel Andres' (Aha-fanen) hund Syd Barrett.

Noen ble lovet, foer jeg dro, oppdateringer om vekta mi, om ikke annet, paa denne bloggen. Jeg kan derfor meddele etter et besoek paa landsbyens apotek, der jeg gaar utifra at vekta stemmer, at jeg har gaatt opp ytterlige 2 kilo. Jeg har ogsaa faatt tilnavnet "gordita", mens det brukes foreloepig av ytterst faa.

Fordi jeg lurte Ella til aa tro at jeg hadde kommet inn paa musikklinja paa Foss med munnharpe, ble jeg noedt til aa kjoepe en av en chilensk indianer paa brygga i Valdivia, da vi var paa paaskeferie i nabolandet, selv om det var brukt, og jeg ikke skjoenner hvordan jeg skal gjoere det. Jeg proever naa, men det er ikke saa lett som en skulle tro. Likegreit jeg noeyde meg med allmenn og ikke soekte musikk. Men jeg proever, altsaa.

Ellers litt annet:
Her banker man ikke paa doera naar man staar ute og vil inn; man klapper i hendene. De applauderer naar man aapner, rett og slett, og det er kjempekoselig.
I gymmen i dag hadde ei av jentene med seg babyen sin.
Jeg forgifter min to aar gamle lillebror Baltazars sinn med norske ord hvis han spoer om hva noe heter som jeg ikke heller vet. De er jo saa mottakelige for spraak, de smaa. Han har dessuten dinosaurdilla, og da vi saa paa bilder av dinosaurer sammen i dag, og han spurte meg om hva de forskjellige typene het, saa jeg navn fra Twin Peaks, og fikk ham til aa gjenta dem.
Hvis jeg gjoer noe rart eller frekt eller dumt, kanskje bare av latskap eller ubetenksomhet, og noen paapeker det nyter jeg aa kunne si "HVA, gjoer dere ikke saann her? Det er saann vi gjoer i Norge!"
Jeg tok elleve push-ups paa push-up-testen. (I Argentina er det krav at paa push-ups SKAL man ha rumpa opp, og man boeyer seg ikke helt ned, og man kan hvile saa lenge man vil naar man er oppe, mellom hver gang.)
Jeg skal senere i aar ha en gymproeve som gaar ut paa at jeg skal lage en egen dans, og jeg maa danse med saannne lange silketraader man holder i hendene og vifter med elegant og grasioest, og vise den for klassen.
Jeg digger naa Dulce de Leche, og jeg skal laere meg aa lage det. Jeg kalles Hunden, fordi jeg spiser alt, selv om jeg selv bare tror det er god oppdragelse som gjoer at jeg godtar alt.
Jeg bor i en saann liten landsby som naar de ikke har vekslepenger til deg i butikken, saa gir de deg sukkertoey, og det skjer hele tida!
Paa tirsdag har jeg proeve i Utdanningspsykologi, og jeg vet ikke helt hva faget gaar ut paa ennaa, eller hva jeg har laert.
I dag hadde jeg kjemiframfoering, og jeg bestod ikke.
Heihaa!

Velkommen til verden, Abril

I det foerste innlegget skrev jeg om jenta paa trinnet under meg som stappet i seg Dulce de Leche paa skolen, fordi hun var gravid i 7 maaned og maatte mate monsteret. I dag foedte hun! Og det vil rett og slett si at jeg har vaert her i 2 maaneder. Men det har jeg ikke, for pikebarnet Abril kom til verden en uke foer forventet, saa om en syv dagers tid har jeg vaert her i to maaneder. Tida fly, gitt.
I Argentina har man ikke den deilig, lange paaskeferien, man har bare fri Skjaertosdag og Langfredag. Men selv om vi bare hadde fire dager, saa bestemte vi oss for aa dra til Chile. Dvs, jeg og Elena ville til Chile, og fordi hun er sjefen i huset, saa dro vi dit, selv om faren og de tre andre barna helst ville til andre steder. Men, morgenen vi skulle dra var det nok en forkortning av veien ut av landsbyen, altsaa protesterende og demonstrende mennekser som sitter midt i veien med planker og dekk, saa verken busser eller biler eller andre ting med motor kommer forbi. Derfor ble Chileturen litt forsinket. Vi visste om dette kvelden foer, saa jeg hadde ikke paa vekkeklokke, og ble derfor relativt forfjamset da Elena kom brakende inn paa rommet til meg og Maria Paz i ti-tiden og halvropte "Jenter, opp! Pakk baggene! De skal aapne sperringen noen minutter, og vi maa forbi!". Og vi spratt opp, og begynte aa pakke. Jeg hjelp Elena med aa pakke ned bleier og tannboerster og kjeks. Vi samlet oss i stua, hele familien og et par venner av dem, og alle lyttet til radioen, der all informasjon som maa ut til landsbyen blir annonsert. "NAA aapnes sperringene i TI MINUTTER" hoerte vi, men vi var ikke ferdigpakket, saa faren min Santiago, kompisen hans og min bror Salvador tok med seg mate og kastet seg i bilen, og kjoerte ned til broa der sperringene var, og kjoerte forbi bilen. Elena, jeg og Maria Paz fortet oss med aa pakke sammen resten, og laaste alle doerer, lot oppvask og rot ligge og en nabo kjoerte oss til sperringene, hvor vi tok vesker og poser paa armer og rygger og spaserte over sperringen og kastet oss i bilen Santiago hadde kjoert ned. Og det var fult av folk, og de bare satt rundt omkring og lyttet paa radioen etter mer informasjon, og masse folk hadde gjort som oss og kjoert ned bilene, saa det var helt kaos. Og jeg tenkte at det er det naermeste jeg kommer aa kunne late som om jeg flykter fra krig og elendingheter eller noe. Da vi kom hjem saa det ogsaa ut som vi hadde flyktet i panikk og angst - klaer, skitne tallerkner og dingser overalt. Kjempetoeft.
Chile var dritfint, og jeg forelsket meg i det med en gang. Det var akkurat saann du tror at Chile ser ut, da vi kjoerte over fjellene, og det var aakre og masse sauer som loep nedover fjellene og sola skinte og det var smaa hus med roeyk ut fra toppen. Saa kom det en moerk, dyster MIGRENE, og derfor sov jeg nesten hele veien fram til Holiday Inn vi sov paa. Det var veldig fint og vi spiste fisk i sentrum, og den kurerte nesten migrenen. Dagen etter dro vi videre, og vi dro langt inn i jungelen, og der proevde jeg og mine soesken oss paa taubane, saa ay vi henger drilangt over bakken, i en krok i en wire, ogsaa fyker vi over dalen, til den andre siden. Og det var dritgoey, for da hadde jeg skikkelig utsikt over jungelen ogsaa ropte jeg saann Tarzanlyd, og jeg tenkte "naa maa jeg rope noe norskt, fort!" og i mangel paa noe bedre og norskere ropte jeg "Heia Norge, lenge leve Kongen!". Saa da har Chile hoert det. Paa kvelden stappet vi i oss blaaskjell og muslinger, og dagen etter, i en havn traff vi paa noen fiskermenn som hadde dratt opp no sjoedyr fra vannet, som liknet paa en stor stein, som naar man aapnet rommet ca 6-7 smaa oransje slimklumper som minnet litt om blaaskjell i utseende. Saa de spurte om jeg ville ha, og jeg sa ja, og saa stod de og saa paa mens jeg tygget i meg ikke bare én, men fire saanne slimklumper. Den foesrte var svaer og ekkel, men de andre var ganske aalreit. Jeg fryktet matforgiftning, men det gikk fint. Dagen vi dro hjem igjen ordnet foreldrene i bilen mens jeg passet paa barna mens de saa paa sjoeloever paa brygga. Jeg hadde Baltazar paa armen da de to andre begynte aa krangle og kaste ting paa hverandre i full offentilighet, og jeg, flau og usikker paa hva jeg egentlig burde gjoere, stod og ropte paa spansk og veivet med armene og kjeftet og ba dem slutte, men de ville jo ikke hoere paa utvekslingsstoresoster. Da kom en Chilensk dame bort til meg og sa " barna dine er akkurat som mine, de krangler ogsaa hele dagen". Saa jeg har gaatt for trebarnsmor (den eldste fylte nettopp elleve) PAA spansk.
Her hjemme i Loncopue blir det stadig mer hoest, blader og faerre grader. Men streiken er over, saa det har blitt flere skoletimer. Jeg tror ikke jeg har laert saa mye fordet, men det er greit. Jeg skjoenner litt mer spansk, men sier ikke saa mye mer. Naar jeg snakker ler de ofte, for jeg orker ikke slaa opp ord i ordboka, saa jeg finner paa et ord jeg tror kan passe, men de passer og stemmer veldig sjeldent. Det gaar seg nok til. Satser paa at 3-maanederskneika stemmer selv om man ikke gjoer noer for det.
I gaar saa jeg fotballkamp paa TV med en i klassen min og faren, moren og bestemoren hans. Det var en saann storkamp type Vif-Lyn, bare paa et litt hoeyere nivaa, naar det er Argentina. Boca-River, var det. Endte uavgjort, men jeg har funnet ut av Boca er laget mitt. Jeg foeler meg litt mer Argentinsk etter aa ha sett fotball, deres store lidenskap. Bestemoren visste masse, og heiet med og skjelte ut River-spillerene. Jeg ble servert mate som har gjort meg daarlig i dag. Mateforgifta! Men det er veldig mildt og hyggelig, og naa fikk jeg rota meg til aa skrive her.
Peace

God dag, Norge!

Naa er det sannelig en stund siden sist, gitt. Naa har jeg faktisk vaert her i over fire uker, fem paa fredag faktisk.
Siden sist foeler jeg ikke at jeg har laert saa mye mer spansk, men familien min og fremmede mennesker paa bensinstasjoner sier at jeg kan si mye til aa bare ha vaert her en maaned. Dermed stresser jeg saerdeles lite med aa pugge mer. Jeg satser paa at det kommer seg.
Skolen gaar helt greit, i den forstand at jeg fortsatt kan smile og si at det er veldig vanskelig for meg aa forstaa alt sammen, selv om jeg i realiteten ofte tenker paa andre ting. Det kan vaere fordi flere av fagene er ganske kjedelige, rett og slett fordi laereren sier de samme tingene hver time, og jeg tror ikke det er bare fordi jeg ikke forstaar det, men de andre sliter litt ogsaa. Jeg har fagene Utanningspsykologi(jeg vet fortsatt ikke hva faget gaar ut paa, eller hva vi laerer/har laert), Logikk, Sosial Utdanningshistorie, Aa-sette-pris-paa-musikk-faget(??), Historia Civica, Spansk litteratur (dette er i grunnen spennende, men jeg maa oversette hvert tredje ord i hver novelle, og kan ikke paa langts naer kunne tolke dem), Kjemi(jeg liker det litt, for det er et fag som uten tvil er et fag, og jeg skjoenner at atomer er noe), Oekonomisk Geografi(laereren synes synd paa meg, og mens de andre leser om oekonomi og saant gjennom tidene faar jeg oppgaver som "hvor i verden ligger Argentina? Paa hvilken halvkule finner vi Norge?"), Informatikk (Laere hvordan man setter paa stygge fonter paa Word - TEORI) og gym og matte, som jeg fortsatt ikke har hatt, og jeg vet ikke hvorfor. Vi ble advart paa preorienteringa med AFS i Buenos Aires at det for tiden er et disiplinproblem innenfor skolen i Argentina for tiden, og det stemmer godt, for elevene tusler litt fram og tilbake hvis de vil, og laererene (som alle andre Argentinere) er ikke kjempeglad i aa jobbe, saa det skjer stadig at laereren slutter aa undervise 10-15-20 min foer timen er slutt, og bare sitter og tulleprater med elevene. Det synes jeg egentlig er litt kjedelig, for mens vi har undervisning er jeg i det minste noedt til aa notere og har noe aa gjoere, mens tullepraten skjoenner jeg ikke saa mye av. Menmen. Folk er fortsatt hyggelige mot meg, og selv om de flest noeyer seg med aa staa i store gjenger og rope "Hello, Ingrid!" for saa aa le, selv om jeg aldri har snakket med dem, saa har jeg faatt meg to venner jeg henger med relativt ofte, og det er andre hyggelinger i klassen min ogsaa. Disse to vennene mine er et kjaerestepar, som begge tror helst serioest paa gnomer og spoekelser og gjenferd og saant, og har litt rare oppfatninger om verden omkring, bla. ved aa hate de fleste land, fordi de har blitt opplaert til det, uten helt aa vite hvorfor, det meste med roetter i veldig gamle kriger og kamper. Men de er ordentlig hyggelige og hjelpsomme, og vi drikker mate og spiser kjeks og jeg forteller dem hva de engelske sangene de hoerer paa handler om. I gaar saa han faktisk at jeg manglet karakter og var litt lat, saa jeg tror jeg maa foreslaa aa finne paa noe dritgoey, men det er ikke mye aa gjoere her, hvilket er grunnnen til at heller ikke de foerslaar aa gjoere annet enn aa drikke mate.
Jeg faar forsatt spoerskmaal om Norge er et eget land, eller hoerer det til England? Det er kanskje en by i Russland? Eller en stat i USA? Og vi snakker vel engelsk der? Det er en engelsk dialekt i det minste? Norsk er ikke et eget spraak!, er det mange som sier. Og en i klassen min kunne stolt fortelle at han visste at italiensk var en fransk dialekt. De skjoenner ikke hvorfor jeg ikke skriver dagbok paa engelsk, og flere blir forbauset over at vi har baade sitroner, oliven, kuer, sauer, griser, biff, melk, hav, boelger i havet, husker, redningsvester og radio. Jeg har bare maattet si etter oppramsing av mange ting at i Norge har vi egentlig det aller meste. Det er kanskje egentlig rart, for det kommer stort sett fra helt andre steder.
Fra fredag 20.mars til i foregaars, soendag 29. var vi paa familieferie til Santa Fe, en provins lengere nord, der baade Santiago og Elena har sine familier, i to ulike landsbyer, 20 min fra hverandre. Vi besoekte begge to, og de er like knoettsmaa som Loncopué, men helt annerledes. For aa komme dit dro vi tilsammen 18 timer i bil, fordelt paa 2 dager, Elena, Salvador, Maria Paz, Baltazar og jeg. Santiago maatte jobbe paa sykehuset, og kom i buss paa onsdagen. Jeg maa unnskylde til Eirik og Magnus som maatte taale meg paa familieturer i bil fra Norge til Frankrike, jeg skjoenner hvorfor vi maatte leke stilleleken (jeg trodde fram til akkurat naa at det var en vanlig lek, men var det dere som fant den paa?). I landsbyen Cayasta bodde vi hos Elenas mor Blanca, og bror Andres paa 30, og fordi det var saa latterlig varmt var det vanskelig aa gjoere mye, men vi var en dag i motorbaaten til onkel Andres, og jeg stod paa vannski! Det var goey aa gaa paa vannet i en skitten, vakker elv med mye groent rundt, i indre Argentina. Min onkel jobber ogsaa i landsbyradiokanalen, og leder et musikkprogramm med en blokk internasjonal musikk, og en blokk med argentinsk, hvor folk kan oenske seg sanger. Jeg og mine to eldste yngre soesken hang der en kveld, og for aa hedre meg sa han til landsbyens 7000 innbyggere at naa skulle de faa hoere paa Ah-ha (han er storfan!) fordi han hadde en norsk venn i byen. Saa da danset jeg og sang for full hals til A-ha, fordi man har lov til det naar man er norsk i Argentina. Et kvarter senere kom det inn et oenske fra ekteparet som jobbet i en butikk jeg hadde vaert innom og handlet i tidligere paa dagen, om aa faa hoere mer A-ha fordi de ville hilse til meg og mine argentinske soesken. I denne landsbyen var det veldig mange smaajenter som ville henge med meg, saa det var de jeg hadde aa vaere med. De, og alle andre argentinere jeg snakker med har lite til overs for floggers, som er ungdommer som foelger den argentinske flogger-moten. Floggers er visst overlegene og selvopptatte, og de haanes av alle andre. Stilen innebaerer trange bukser i knaesje farger, helst fluorescente farger, og nikejoggesko og ha glatt sidelugg over det ene oeyet og resten av haaret bustet til. Dessuten hoerer de bare paa techno og electro, og har sin spesielle dansestil, som bare involverer beina. Folk koedder og sier "Flogger!" litt som man sier "Emo!" i Norge. Jeg vil bli venn med dem, fordi alle sier de er saa teite. Det er en flogger i paralellklassen min som heter Jesus.
I Santa Rosa, landsbyen til Santiagos familie bodde vi hos hans bror, svigerinne og de to barna. De er betydelig roligere enn mine soesken her, og bor i et mye stoerre hus. Vi spiste masse, hele tiden, stort sett kjoett i store mengder, hos Santiagos foreldre Blanco og Carlos(CArlos er slakter). Jeg var med min argentinske soester og tante til barnelegen, og hun imponerte ved aa vite masse om norske fjorder, og hun kunne konstatere at jeg har gaatt opp 3 kilo. TRE kilo paa en maaned, saa hvis det fortsetter blir det 30 ekstra innen jeg kommer hjem igjen. Saa med min ekstra vekt foeler jeg meg riktig som en utvekslingsstudent i latinamerika. (Det gjorde jeg forresten ogsaa da Elena en dag for noen uker siden knakk sammen i latter og taarer fordi jeg roerte rundt i matén (den traisjonelle drikken av toerre blader og varmt vann), fordi det er saa utrolig feil, og det gjoer man bare ikke, mens jeg hadde gjort det hver gang og ingen turte aa si noe til meg, fordi jeg var ny med det. Det var artig, for alle som faar hoere det ler jeg halvt ihjel, fordi det er saa utrolig absurd aa roere i den.)
De viste meg masse groennsaksaakre og jeg fikk spesialomvisning paa en ny risfabrikk min onkel her har tegnet. Mine besteforeldre har papaya, mango, stjernefukt, gresskar, sitroner, appelsiner og avokadoer og basseng i bakhagen. Jeg gleder meg derfor til aa dra paa sommerferie dit i desember. Paa soendag forlot vi Santa Fe, alle 6 i en femmannsbil, klokken 5 om morgenen, og var framme elleve paa kvelden.
Det er Dengue-feber-epidemi i Argentina naa, men det holder seg i Nord foreloepig, saa jeg skal ikke faa det. Vi saa paa nyhetene i gaar, og det stod at 2 var doede i provinsen Chaco av Dengue. Min legefar fortalte noe om sykdommen, og mens vi snakket ble det "3 doede av Dengue i Chaco". Naa er det hoest i Loncopué, og bladene faller, og det er kjoeligere og en del vind. Paa fjellet bak huset staar det naa massevis av kyr, geiter og hester. Jeg tror de to foerstnevnte snart skal spises, men for naa er det koselig aa see paa. Det er foroevring ogsaa stjernene her, som jeg kan see helt tydelig om natta, i mangel paa lysforurensning, og jeg kan naa se at Melkeveien er noe. I gaar jogget jeg for foerste gang her, og jeg ble sa stolt at jeg kommer til aa leve paa det en stund, og kanskje ikke gjentar det med det forste, men kanskje med det andre, eller det sjette. Jeg har hoert at snoen hos dere prover aa smelte, men ikke klarer det helt? Jeg haaper for dere at den klarer det snart, for naa fortjener dere vaar. Jeg haaper alt er finfint hjemme hos dere alle, og at dere fortsette aa ifra om litt av det som skjer.
Nuss