1. juni

Kjaere hjemme.
Naa har jeg visst soeren meg vaert her i tre maaneder. Saa det sies at spansken skal vaere flytende. Det er den ikke, men den gaar vel litt bedre. Ikke det at jeg ikke foeler at jeg sliter masse, men jeg vet bare at jeg slet mye mer foer. Og 26. mai, noeyaktig tre maaneder etter at jeg forlot Norge sa Facundo at han naa foelte han kunne holde en fornuftig samtale med meg, for det kunne han ikke i det hele tatt for en liten stund siden. Det var jo hyggelig, selv om den "fornuftige samtalen" dreide seg om hvorvidt eksorsismen vi saa paa et saann TV-Norge-lignende sjokkprogram var ekte, eller om det kaaanskje var en mulighet for at man kan late som man har spasmer mens man skriker SATAN TAR MEG. Noen dager tidligere begynte ogsaa Rodrigo aa graate hysterisk (kunne Solange fortelle) fordi han saa en stjerne som beveget seg, og han var sikker paa at det var en UFO. Men de er fortsatt de beste vennene jeg har her, og de er koselige.

Det er egentlig saa lenge siden jeg har skrevet naa at jeg ikke vet helt hva jeg har gjort siden sist og jeg vet ikke hva jeg alt har fortalt. Kanskje det blir litt dobbelt. Jeg beklager paa fohaand.
Jeg har blitt kjent med litt flere mennesker, og jeg opplever de aller fleste som ordentlig hyggelige folk, selv om den sladre-sladre-ryktekulturen jeg lever midt opp gjoer at jeg har hoert diverse historier om de aller fleste. De fleste har minst en annen person fraraadet meg aa ha noe med aa gjoere, noe som hadde gjort det vanskelig aa sosialisere seg om jeg skulle fulgt det. Jeg foelger det stort sett ikke.
Jeg har blitt kjent med tidligere nevnte flogger-Jesus. Han er riktignok en ganske fleksibel flogger, saa han klarer aa ikke hoere paa elektronika. Han er blant annet blodfan av Avril Lavign. Jeg har ogsaa blitt kjent med noen som er ivrige biljardspillere, og jeg har alt laert litt mer enn det ingenting jeg kunne fra foer.
Jeg har ogsaa blitt kjent med noen jenter og kjaeresten til en av dem, i tillegg til deres verste fiender en firkloever bestaaende av to jenter og to gutter, og disse to gruppene inviterte meg hver sin fredag ut paa matiné mindreaarig-Boliche. Boliche er fest paa utested. Jeg ble selvfoelgelig med, jeg maatte jo det, jeg skal jo oppleve nye og spennende ting.- Selv om denne mindreaarigkvelden befinner seg (hver fredag har det vist seg) paa hovedpuben i landsbyen, saa et ordentlig sted er det, men hjelp, hjelp, hjelp vi snakker flashback til diskokveld paa Jordalklubben i 8.klasse. For alle der er saa smaa! Og selvfoelgelig er de det, naar det foerst er en mulighet for de under atten til aa gaa ut og danse og more seg, men jeg innbiller meg jo at jeg er litt eldre enn dem, selv om det ogsaa for meg mangler litt til foer jeg faar gaa ut med de myndige. Saa stod jeg der, begge disse fredagene, med mine venner og danset til cumbia og reaggeton, yndligsmusikken til de fleste argentinere mellom 4 og 40 aar. Denne dansen er relativt simpel, men veldig streng. Den minner litt om den dansen Will Smith laerer han tjukke i filmen Hitch. Det vil si, for alle dere luringer som ikke har sett den, at man beveger foettene frem og tilbake paa det noeyaktig samme stedet, og beveger litt paa armene for aa ikke virke helt toemmerstokk. Saa jeg foelte jeg gjorde det ganske fra, hvilket de andre bekreftet, helt til det skjedde noe med musikken jeg ikke oppfattet og alle latinos i rommet, hvilket kun ekskluderer meg, begynner aa vrikke paa hofter og rumper som bare latinos kan og jeg stoppet opp all form for dansing i ren fascinasjon, og de sa: bare lag sirkler med hoftene da, Ingrid! Og jeg tror at ihvertfall noen av dere hjemme vet med meg at uansett hvor mye man proever og oever, saa vrikker ikke hoftene og rumpa helt saann som de skal, og man ser at lationsene klarer det fint, og man proever til man ser ganske dum ut. De siste sangene var elektronika, bare saann for aa glede Jesus og to halvfloggere til. Saa mens de fleste gikk av dansegulvet i protest mot denne djevelmusikken danset vi fire. De andre danset flogger, og jeg danset det som alle tid stede naa tror alle i Europa danser paa boliche - armer og ben og hode og haar til alle kanter. Og det er fint aa kunne si det er helt normalt i Norge, og slippe aa si at det kanskje er jeg som har litt daarlig kroppsbeherskelse.

Naa mangler det faktisk knappe to uker til bursdagen min, saa da skal paa boliche for voksne. Det hjelper kanskje ikke paa dansingen min, men det blir fint aa slippe blikkene fra 10 aaringene som bare fordi de har disse hoftene som vrikker som de skal danser litt for sexy og ser rart paa meg fordi jeg iKke gjoer det.
En ting jeg aldri har visst fordi jeg er fra protestantland er at min bursdag, 13. juni, er dagen til San Antonio, kjaerestenes helgen. Dvs. at paa min bursdag setter alle kjaersteloese argentinere seg ned med rosenkransen og ber, ber og ber om at de kanskje naa kan faa seg en liten novio eller novia. Ogsaa gaar jeg utifra at de i samme anledning drar seg til boliche naar det kvelder, saa blir det kanskje litt folk der naar jeg faktisk faar lov til aa dra dit for foerste gang. Og naa vet alle dere ogsaa at 13. juni er det bare aa be, for da er visst sjansene litt stoerre for en sommerromanse.

Saa, dere hadde nasjonaldag? Poelser og gnagsaar og Kongen og korps og groenne parker og helium og iskrem? POEH. Jeg dro til Caviahue, dit jeg skal til vintern, altsaa i juli, for aa staa paa ski. Det er virkelig helt latterlig pent rundt omkring her, og da vi kjoerte oppover blei det litt hoeyere fjell og en del snoe, og masse sol. Saa 17.mai hadde jeg snoeballkrig.
25.mai var det nasjonaldag her, som ikke betydde noe som helst nasjonalistisk paa selve dagen, men litt show paa skolen fredag 22. hvor noen elever som driver med argentinsk folkedans, foroevrig noe helt annet enn den norske varianten, viste det. De hadde lange, flagrende kjoler i lysegroent, rosa, gult og oransj, og gutta hadde svaere gauchobukser, skinnstovler til knaerne, vester og digre hatter. Det var drikult egentlig. Heftig mye tramping og elegante armbevegelser. Men ikke noe Hallingkast. Men selve nasjonaldagen, mandagen, var likevel fridag, saa jeg og familien min dro paa langhelgetur til Bariloche! Ah, hvilket fantastisk sted! Er aa moete paa i den fantastisk vakre filmen Motorsykkeldagboekene hvis noen skulle dra kjensel paa navnet. Dette er en skikkelig turistby egentlig, som i desember fylles opp mer enn noe annet enn skoleelever fra nord i landet som vil se snoe for foerste gang i sitt liv, og feste. Litt Hemsedalfaktor med masse afterskibolicher. Men helt utrOlig vakkert. Det skyldtes nok vinden, men det var nesten litt taarer, saa pent var det. Det er svaere, majestetiske fjell med snoe helt paa toppen, og masse groenn skog i tillegg til den svaere innsjoen Nahuel Huapi. Den er lyseblaa! Aa, saa pent! Og sola skinte og gjorde alt kjempeidyllisk og herlig. Den ene dagen der regnet det var var bikkjekaldt, saa vi dro for aa staa paa skoeyter. Maria Paz spurte om jeg hadde gjort det foer, ganske sikkert paa at jeg fort skulle svare nei, men jeg fortalte om Jordal Amfi og Spikersuppa, og at det kuleste var egentlig da jeg stod paa skoeyter paa Noeklevann i januar, og det var saa mye vind at jeg bare kunne spre armene og staa stille fram til enden av vannet. "Men Ingrid, dette er INNE. Det er MYE bedre". Saa ok. Og vi stod paa skoeyter i et lite rom med utsikt over den pene, vaerherjede innsjoen. Lillebror klarte det veldig daarlig. Men jeg, og jeg maa bae skryte, fikk ham videre, for jeg klarte aa manipulere barnehjernen hans. Jeg var kanskje ikke saa pedagogisk, men fikk ham videre, og det ble til slitt kortere mellom hver gang han datt. HA. Det sies at den beste melkesjokoladen befinner seg i Bariloche, men fordi det akkurat hadde vaert 17. mai var jeg litt nasjonalistisk av meg og sa paa forhaand at den beste melkesjokoladen befan seg i Norge. Jeg har ikke noe veldig naert forhold til sjokolade, norsk eller ei, men jeg maatte likevel holde paa mitt da jeg hadde faatt smakt. Den var ikke vond, men Freia Melkesjokolade er virkelig sjokoladen sin altsaa. Det er selvfoelgelig ingen som tror meg det, saa hvis noen skulle faa lyst saa er det bare aa sende, saa kan jeg vise dem at Bariloche har en konkurrent i Norge, for selv om vi ikke har Andes har vi jo ogsaa noen ganske fine fjell.
Jeg snakket med en mann som solgte suvernirer paa et utsiktspunkt, og plutselig spurte han "hvor er du fra egentlig? Buenos Aires?" Litt kult egentlig. Jeg har riktignok da tillagt meg en veldig feil dialekt, men en dialekt er det jo, fra riktig land. Jeg ser kanskje for mye paa min nye yndligssaapeopera, som har saa perverst daarlige skuespillere at Hotel Ceasar ligger mange, mange klasser over. Det gjoer faktisk nesten The Days Og Our Lives ogsaa. Ay, de er saa daarlige at det nesten er vanskelig aa se paa, men jeg gjoer det likvel.
Fordi vertspappa har faatt ny jobb i nabobyen Zapala som ligger 1-2 timer unna, saa er han der og jobber mye, men ogsaa i Neuquen by, og kommer tilbake hit naar han kan. Han har blitt sjef for zonens sykehus, som gir ham avsvar for 11 sykehus i regionen. Mye jobb. Saa dagen vi skulle hjem fra Bariloche maatte han til Neuquen, og fordi vi bare har en bil tok vi oss en ekstra fridag og ble i Neuquen og dingla rundt en dag.

Dette har jeg kanskje sagt, men vi driver med dans i gymmen, og vi maa laere oss masse hopp og steg og greier, som vi gjentar og gjentar, og naa sist fikk hver enkelt av oss karakter paa hvert enkelt dansetrinn og hopp. Jeg fikk toppkarakter paa alle bortsett ifra ett trinn! WOW. OG jeg loep nest lengst av alle paa coopertesten PAA GRESS. Det skal sies at vi ikke har fellesgymnastikk, men likvel. Men altsaa, den dansinga vi bedriver foregaar alltid til den musikken jeg og alle andre smaajenter, ogsaa de argentinske, hoerste paa paa slutten av 90-tallet. Yndligs-cden til gymlaereren er "Oops... I did it Again", og jeg kan selvfoelgelig alle sangene fortsatt, saa én time hver tirsdag og torsdag befinner jeg meg i en foelelse av aa vaere 9 aar.

Jeg tror forresten jeg har sagt det siden den uka jeg kom hit, men naa mener jeg det: hoesten er her. Det er ikke blader paa traerne i hagen mer, og jeg og Elena brukte hele 1.mai paa aa samle dem sammen. Et par dager etterpaa snoedde og sludda det ganske heftig og ryddet opp det siste loevet. Tempraturene har steget litt siden den dagen, men det er godt under null om natta og morgene, som dukker fort opp igjen naar sola dukker ned bak fjellene. Paa dagen er det overlevbart i aller hoeyeste grad, og senest i gaar var jeg paa plassen og drakk mate uten jakke, men jeg sover faktisk iblant med de ullsokkene jeg er veldig fornoeyd med at jeg tok med. Rektor konstaterte her om dagen at naa maatte vel jeg foele meg som hjemme, naa som det var blitt kaldt, saa da var jeg vel storfornoeyd? Det er ikke saa ille, selv om jeg som nordmenn flest kanskje egentlig er i mitt ess naar sola skinner og man ikke trenger ullvang for aa holde varmen. Men jeg har ihvertfall ullvang, da. Det har ikke argentinere. Dessuten har kaldere vintre enn denne herdet meg, og det er ikke saa kaldt som argentinerene skal ha det til - ute. Men det er noe med daarlig isolering som gjoer husene kaldere enn de 22 gradene vi passer paa aa holde i Norge om vinteren. Enten det, eller saa settes gassovnene paa fullt, til jeg i sjul setter opp vinduene for aa lufte, og kanskje utsetter lillesoester for lungebetennelse mens hun sover. Gassen brukes jo flittig her, saa vi er naa inne i en periode der folk doer som fluer en den soerlige delen av Argentina, grunnet gassforgiftning.

Apropos doed: de er spaadd at svineinfluensaen naar min provins Neuquen innen 4 maaneder. Det vil si at jeg staar i fare for aa bli hjemsendt, men jeg regner med at siden jeg skriver det her oedela jeg nettopp for den mulige ubehageligheten. Men vi er naa oppe i 19 tilfeller i argentina, og 5 skoler ble nettopp stengt i Buenos Aires, noen grenser er stengt, og et av tilfellene er i provinshovedstaden min.

Apropos provinshovedstaden min: dit skal jeg til helgen! Woho, det blri goey. Det er moro med "storby" naar jeg er her saa lenge om gangen. Foerst skal jeg paa lunsj med AFS, saa drar jeg og ei newzealandsk venninne fra en nabolandsby videre til Neuquen by. Der skal vi kjoepe klaer, og det er litt moro, for vi er jo i utganskpunket stoerre enn gjennomsnittlige argentinske kvinner, og vi er litt stoerre enn da vi kom. Elena ler av meg naar vi kjoeper klaer for alt er for lite, enten i bredden eller lengden. Derfor blir det koselig aa dra med Maddy, for da er vi tross alt to med det samme, ganske komiske problemet. Ogsaa blir vi noedt til aa faktisk snakke spansk med fremmede mennesker, noe jeg til en viss grad klarer aa unngaa naar jeg er med familien, for jeg kan dytte dem foran meg. Men vi skal nok klare det.

Her for et par uker siden ble jeg med min mor Elenas bestevenninne Roxana, som ogsaa er min laerer i Civica til Neuquen for aa vaere med i en protest mot minedrift (dette har jeg ihvertfall nevnt foer?) som vil fordrive alle de infoedte mapucheindianerene, som det er mange av her omkring fra sine omraader de har hatt i aarhundrer, da det vil forurense masse vann og planter og dyr med svovel. Saa vi ropte og sang, og jeg hjalp Roxana med aa selge t-skjorter til stoettende neuquinos. En hel masse mennesker holdt apeller, og jeg skjoente overraskende mye. Hoevdingen snakket, og det var en ganske blyg, liten mann, men som holdt en nydelig tale jeg husker litt for lite av naa, men jeg ble fryktelig roert, selv om han stadig gjentok, paa mapuche, men jeg fikk det oversatt, at det var de hvite menneskene med lyst haar som hadde skylda.

Saann skjer naar man venter lenge med aa skrive. Jeg avslutter foer jeg kommer paa mer, men skriver igjen foer det har skjedd for mye nytt.

Jeg savner dere, altsaa.

Hurra!