Verdensmesterskap i tango

Det begynner aa bli en stund sida naa, saa det er sannelig paa tide aa fortelle litt om det.
Det var en fin kald dag i august, og min norske venninne Sunniva sendte meg en melding "Ingrid, har du kanskje lyst til aa vaere med meg til Buenos Aires om to uker og se mundialen i tango?". Eh, ja, det ville jeg. Jeg hadde dessverre hatt mye daarlig erfaring med AFS som stopper alle mine planer om aa reise, saa jeg valgte aa ikke bli for entusiastisk, men etter mye frem og tilbake, og masse papirer som skulle sendes mellom AFS' kontor i Zapala, Buenos Aires, Oslo og mamma og pappa i Norge, saa fikk jeg til slutt tillatelsen. Saa da skulle jeg alene til Buenos Aires, med fly fra provinshovedstaden i Neuquen. Saa dagen foer tok jeg en firetimers busstur dit Nqn for aa overnatte hos noen familievenner som ved morgengry skulle sende meg av gaarde til flyplassen. Elena, vertsmor, var relativt hysterisk da hun slapp meg av ved bussen her i Loncopue, for Buenos Aires er jo ganske mye stoerre enn denne lille landsby, med mange farlige mennesker. Det var nesten saa hun fikk kalde foetter da bussen gikk, for aa sende meg alene i fly tvers over landet for aa bo med mennesker hun ikke kjenner i den O saa skumle hovedstad, mens hun som min verge i aar, har alt ansvar for meg. Men alle var enige i at jeg maatte faa utnytte denne muligheten, saerlig etter at Sunniva hadde staatt fire timer i koe for aa kapre fire av de 10 000 gratisbillettene i BsAs to uker tidligere. Elenas tydlige panikk foerte bare til at bussjaafoerene fikk godt med seg at jeg var utlending paa tur, og jeg ble invitert til foererrommet for aa drikke mate og slaa av en prat om Argentina og Norge og saanne ting som man alltid ender opp med aa prate om, saa jeg ble der i tre timer og prata med dem, og slapp i grunnen aa reise alene.
Saa forlot jeg Neuquen og Patagonia med alle nakne, ensomme sletter, elver og fjell, og naadde den sinnsyke storbyen med skyskrapere og taxier og turistbusser.
Den foerste dagen dro jeg og besoekte Elenas tante, onkel og soeksenbarn, med alle deres ektefeller, svigerfamilier, venner, barn og naboer, hvorav jeg ikke kjente noen fra foer av. Men alle behandlet meg som den kjaereste lille niese, og jeg hadde en herlig dag i Buenos Aires' forstad Lanús. Rett foer vi skulle ut paa bursdagen til svigerfaren til kusina til Elena den kvelden, med hennes tante, onkel og barnebarn, satt jeg alene ute paa trappa ute i den deilige, varme sola som alle var lidenskapelige overrasket over at hadde dukket opp allerede, og saa kraftig mens det fortatt var vinter. Foer jeg visste noe om Loncopue, Neuquen og familien min her, saa var jo droemmen i det skjulte (det var kanksje ikke saa skjult, jeg snakka nok en del om det) aa komme til Buenos Aires og leve storstorstorbyliv, og selv om det har blitt ordentlig fint for meg, livet mitt her i lille Loncopue, saa fikk jeg foelelsen av at HER er den droemmen jeg hadde om Buenos Aires, i dette oeyeblikket, paa trappa i solnedgangen, med utsikt over alle hus. Saa det var fint aa oppleve droemmen bli fullfoert, men det holdt med det oeyeblikket, jeg trives i min lille landsby. Jeg satte meg egentlig der for aa nyte den lille eventyrsjokoladen jeg hadde hatt med meg (Takk, Mikaela) i lomma for aa nyte paa bussturen til Neuquen, men som jeg glemte, saa paa flyturen over Argentina, men som jeg ogsaa da glemte da. Jeg oppdaget selvfoelgelig at den var god og smeltet i lomma mi, i 28 grader. Naturligvis. Men om man befinner seg i en droem i Buenos Aires eller ikke, saa kan man ikke kaste fra seg den ene lille eventyrsjokoladen man har, saa jeg skjulte meg bak veggen paa verandaen, og slikket rent papiret. Er man nordmann er man nordmann.

Dagen etter bar det til selveste selveste hovedstaden, indre sentrum, til Sunnivas tante Blanca. Der bodde vi herlig sentralt, med en stor, groenn, snakkende papegoeye, en klokka som spilte en melodi hver time, blant annet St. Lucia klokka 01:00 hver kveld, tante Blanca som soerget for at vi aldri gikk sultne, Sunnivas kusine, og bror.
Dagene gikk fryktelig fort forbi for oss tidligere Oslo- og Bergensborgere, som det siste halvaaret har bodd paa saa smaa steder at vi ble grundig fascinert av alle de store bygningene, og de rare menneskene, og snodige butikkene, de lange gatene, umuligheten ved aa gaa fra én kant av byen til den andre paa ti min som vi gjoer ellers i smaalandsbyene, prostituerte paa jobb, sushi, klaer for hoeye og store nordkvinner og tyver som ble banka opp av politiet paa gatehjoernene.
Men mest av alt: tangoen. Der var motivet for aa dra, selv om vi kom ganske uvitende til Luna Park. Foerste kvelden dro bror og kusine Argentina, mens Sunniva og jeg ble sittende fascinerte igjen. Den andre kvelden var vi alle maalbunnet, da det var milongakvelden, med masse triksing, hopp og kast. Maalbundet blir man nemlig av verdens beste tangodansere. De fleste var Argentinere, en stor del fra resten av Latin-Amerika, men enda flere fra Japan. Vinnerparet i salong-stil var et par japanere jeg og Sunniva hadde sett dagen foer ved en turistatraksjon, der de tok bilder i tangoklaer, hvorfor paa vi kalte dem, mellom oss to, "teite turister som ikke har peil paa tango".
En annen kveld ville vi paa teater, for aa utnytte storbylivet, og vi endte opp med et alternativt, lite studentteater paa et litt bortgjemt sted. Men det var helt fantastisk morsomt! Musikal var det faktisk, med gale folk og halvsnodige kostymer og det rareste, lille mennesket jeg har sett i Argentina. You had to be there for aa skjoenne det egentlig. Og ikke minst dere, etter 3-4 dager med "pass dere jenter, i Argentina er alle helt jaevlige, i Argentina er alle tyver og voldtekstmenn og mordere, pass dere, pass dere, stol ikke paa noen, dere er ikke vant til at folk ikke er snille, dere vet ingenting om det toeffe livet paa gata i Buenos Aires, dere burde nesten bare holde dere inne for saa farlig er det, ingen i Buenos Aires kommer til aa behandle dere bra" som gjorde oss to norske fullstendig gale, og saa paranoide at vi til slutt ga opp all frykt og argumenterte for aa bare gaa ut med baade penger og kamera og ha det fint til vi eventuelt ble ranet og drept, saa fikk jeg endelig bevist at selv i Buenos Aires finnes det gode mennesker: jeg mistet 50 pesos (en hundrings) uten aa merke det, og en mann plukket dem opp og ga dem til meg! Jeg levde paa den gleden den ga meg i minst et doegn og frydet meg over aa fortelle det til de hyperparonide bofellene vaare.

Etter fem dager i denne herlige byen jeg falt fullstendig pladask for, som milloner har gjort foer meg, saa maatte jeg si farvel, men jeg sverger tilbakekomst. Det triste er igrunnen aa si hadet til alle jeg moeter, og som behandler meg saa utrolig godt, og lar meg bo der, vaere der, og gir meg alt jeg trenger. Jeg kan ikke komme paa aa ha moett en eneste en som ikke har moett meg med smil og gjestfrihet, og alle sier jeg maa komme tilbake igjen foer jeg drar. Og jeg sier alltid ja, for jeg vil saa gjerne, men jeg veit veldig godt at alle odds er mot meg paa akkurat det. Jeg er selvfoelgelig heldig som har faatt dratt og moett dem i det hele tatt, men som det sliter meg ut aa skulle si hadet hele tiden, for jeg veit det er den eneste gangen jeg ser de fleste av dem, og det er faktisk tristere enn jeg hadde trodd.

Det er en del som spoer meg hvordan jeg har det, om jeg savner og er trist eller ikke, fordi jeg ikke skriver noe om det her. Iblant er jeg trist, og savnet har gaatt fra aa vaere fullstendig uutholdelig i starten til aa bli utholdelig, og en del av hverdagslivet. Jeg gaar ikke rundt og bare tenker paa Norge, selv om jeg veit veldig godt at Norge og alt og alle der finnes og lever som bare det, selv om jeg er her. Jeg har snakket med andre utvekslingsstudenter som ikke lengter hjem i det hele tatt, og aldri savner noe. Jeg er ikke en av dem, og var nesten litt sjalu paa dem som kunne blokke ut alle lengtene foelelser helt saann, til jeg gravde dypere og fant ut flere av de som ikke savner noe som helst er de som ikke har saa innmari mye aa savne, og som foeler at alt er bedre paa utveksling, og aldri vil hjem igjen. Jeg har faatt det innmari fint her, og jeg tenker en del paa hvor trist det kommer til aa bli aa skulle dra, om bare knappe fire maaneder, men jeg har funnet ut at det er fint at jeg savner, at jeg har noe aa savne, for da blir det deilig aa til slutt komme hjem til alt og alle det/de bra jeg har hjemme. For min del kan jeg ikke la fullstendig vaere aa lengte litt, saa alternativet hadde vaert aa ikke ha noe savnbart. Det har jeg. Men som sagt saa har jeg det faktisk innmari fint om dagen, med nyankommet vaar, gode venner og mate i sola, lite skole igjen, smaasoeksken, vertsforeldre, karaoke, toeys og tull og Argentina generelt. Tida gaar merkverdig fort, selv om jeg egentlig ikke legger merke til at den gaar sAA fort, foer den bare plutselig har gaatt. Men saann er det nok baade her og der. Tenk at det bare er korte tre maaneder til jul, dere maa snart starte med gaver, dere!

Kommer "snart" tilbake med referat fra Nord-Argentinaturen med syv andre AFSere, for aa se Cataratas-fossene.