SALTAmos! JUJUY!

Jeg har naturligvis vaert paa nok en ferie, for det er jo stort sett da jeg velger aa skrive hjem som naa. Jeg burde kanskje fortsette aa skrive om trivielle og merksnodige argentinske saker, men jeg har innsett at min evne til aa bli overrasket og fascinert av absurde, argentinske vaner, og store kulturelle forskjeller har doedd hen. Dette la jeg merke til da jeg forrige uke, nie forrigeforrige uke, befant meg blant elleve nordamerikanere, italienere og newzealandere, alle fullt opptatt av aa diskutere argentinas merkverdigheter. De har bare vaert i landet i tre maaneder, saa jeg skjoenner dem godt. Men at de avsloerte min mangel paa evne til aa bli forbauset, fordi jeg har tilvent meg for mye, det likte jeg ikke. Jeg skal jobbe med saken. Eller bare nyte at jeg har argentinisert meg.

Men hvorfor befant jeg meg med elleve nordamerikanere, italienere og newzealandere som diskuterte dette? Og hvordan er det mulig at bare to timer etter dette, joinet 24 mennesker til, fra henholdvis Norge, Danmark, Island, Tyskland, Sveits, Thailand, flere fra USA, NZ og Italia selskapet? Det er vel ikke annet enn aapenbart - det kalles AFS. For vi skal bli kjent med dette digre land. Vi skulle nesten helt oeverst i nord. Det betydde 30 timer reise alene for meg selv for aa moete de andre, etter at italienske Cami sviktet meg og forlot meg alene paa bussterminalen i Zapala. Men det argentinske bussvesen skal hedres. Og som det skal hedres! Vi snakker digre, deilige skinnstoler, puter, teppe, vann- og kaffemaskin, et menneske som dukker opp og byr deg paa brus, karameller, vin og likoer, frokost, lunsj og varm middag paa senga. For det er snakk om seng, ikke stol, skal man sammenligne med Timeekspressen. Sistnevnte, Soelandsekspressen, alle deres medbusselskaper i Norge, ja til og med NSB har grunn til aa frykte, om FlechaBus, Chevallier, El Rapido Argentino eller Plaza dukker opp i Norge. Jeg vil si de har noe aa laere der.

Da jeg endelig hadde kommet fram til Chaco, oppi nord et sted, der jeg menget meg noen timer med disse eleve entusiastene, i naboprovinsen Corrientes, samlet vi oss med de resterende 24, tilbake i Chaco, og satt oss paa bussen for aa nyte 15 timer med braak, migrene og sosialisering til lyden av reggeaton for aa komme fram til Jujuy, saa ferieringa kunne starte.

Framme i den foerste av de to byene vi skulle besoeke i i nordvest, Jujuy, ble det improvisert frokost paa hotellet og romfordeling. Jeg endte igjen opp med min bergenske venninne Sunniva, og italienske Claudia og Luisa, og slik forble rommene hele uka. Det kunne ikke vaert bedre faktisk, vi er skapt for aa vaere romkamerater. Jeg fikk rolle som mamma, da jeg fort ble utpekt som det eneste mennesket paa rommet som var bevisst nok til aa vaakne av de fem vekkeklokkene, og kunne roeske og skrike nok til aa faa liv i de andre i de tidlige morgentimer.
I Jujuy ble vi vist byen og alle de viktige stedene, ingen av oss fikk med oss et ord, for det var noe med de 40 varmegradene og hindring som stjal oppmerksomheten vaar. Saa vi noet heller kalde smoothier, den flotte utsikten fra verandaen vaar og hverandres oppmerksomhet med en gang vi fikk fritid aa leke paa.
Vi ble ogsaa tatt med til 3000 m.o.h, for aa se de vakre fjellene ved La Quebrada de Humahuaca, og fjellet med de syv fargene, noe av det vakreste mange hadde sett. Jeg ble oppriktig roert av det vakre synet, men den som virkelig ble BERGtatt var amerikanske Katie fra Maryland, som aldri har sett fjell foer. Turen er alfor godt dokumentert, med fem varianter av hvert motiv, da alle 36 studentene hadde vaert sitt kamera og altfor mye lyst til aa fotografere alt og alle. Se Facebook for bevis.
Paa vei til La Quebrada de La Humahuaca ble nok en av mine droemmer oppfylt: jeg saa en lama i det fri. Jeg fikk lama paa hjernen.
"Sunniva, det er mulig jeg har blitt gal, men ser ikke de kuene litt ut som lamaer egentlig?"
"Ingrid, de er hester"

Etter Jujuy stod byen Salta La Linda - Salta den vakre - for tur. Og hvilken skjoennhet! Det er en av svaert faa byer hvis kolonianske arkitektur fortsatt bestaar i Argentina, og vi tuslet rundt og fotograferte i hytt og pine nok en gang. Dog det ikke egentlig var tid, dette var jo nok en tur hvor vi skulle se alt, saa vi ble dratt med til smaa landsbyer med tradisjonell mat og ullgenere, lamasuvernirer og annet dill. Og i en hellig liten pause, mellom all farting, da alle ville ta seg en velfortjent siesta, klarte jeg aa lure med meg 8 vaakne venner for aa se museet jeg hadde gledet meg til aller mest, det eneste jeg egentlig visste om Salta. Museet - El museo de arqueología de alta montaña - med de doede Inkabarna paa utstilling. Det var ikke saa morbid som det virker, men det var derimot ufattelig spennende, og alle ni ble vi staaende i ring rundt museumsvakten for aa vite stadig flere detaljer om historien bak, da det ble litt for heavy aa skulle lese seg gjennom tre rom med fulleskrevne vegger om Inkahistorie paa spansk. I 1999 ble nemlig tre doede inkabarn, henholdsvis 6, 10 og 15 aar funnet i fullstendig velbevart, som om de nylig hadde gaatt bort, paa toppen av den hoeyeste vulkanen i Salta, Llullaillaco, paa 6700 moh. De ble ofret til gudene for gode avlinger, for 500 aar siden, og grunnet mangel paa oksigen og sterk kulde paa toppen, ble barna vel bevart til de ble oppdaget for ti aar sida. Naa er det alltid ett barn paa utstilling bak glass paa museet, de byttes ut hvert halvaar for bevaring. Det er noe av det sterkeste jeg har sett, for det er saa tydelig ei lita jente som sitter der med beina i kors, ei flette i haaret, hvite tenner, lukkede oeyne, med ansiktet mot himmelen og med kokainblader som stikker ut av lomma for ikke aa sovne paa den lange ferden opp til toppen. Endelig naadde vi et sted vi ikke fikk dokumentert det vi opplevde, for for aa respektere Inkasamfunnene var bilder ulovlig. Men det blir likvel blant de bildene jeg har klarest i minnet. Tenk aa vaere paa et musum, med hoey teknologi, bak glass, saa hele verden kan se deg, et halvt aartusen etter at du tok en ferd opp til nesten 7000 meter, for aa frivillig (de sier saa, det var jo en aere aa bli valgt) ofre deg til gudene, saa landsbyen skulle faa gode avlinger kommende hoest.

Dagen etter kom likevel hoeydepunket, da vi ble tatt med paa et par timers busstur etter aa ha staatt opp halv sju om morgenen, langt inn paa landet, innforbi alle jorder og skoger, og noe opp i fjellene. For vi skulle paa rafting. Og rafting ble det, fyttirakkern saa artig! Vi snakker whitewater rafting paa nivaa tre, liksom, om det skulle bety noe for noen. Det betydde ikke noe for meg, i den forstand at jeg visste hva det skulle bety, men det betydde moro, det skjoente jeg ganske fort. Vi brukte de to timene i baaten paa aa finne paa teamsang, men etter aa ha vaert innom Spice Girls, Backstreet Boys, Aretha Franklin, Michael Jackson og Aqua uten aa bli enige endte vi opp med indianerrop, og det viste seg mer enn brukbart. Saa vi raftet nedover El río Juramento, Argentinas lengste elv, i straalende solskinn en varm sommerdag i november, vi indianerropte, og i elevbredden tuslet det hester, geiter og kyr i fred spiste alt det groenne som omringet oss paa alle bauer og kanter, ut av det blaa, lyseblaa elva faktisk, kom et en krokodille tuslende i dét vi foeyk forbi den, og trosset man frykten for aa bli blind ved aa se opp mot den sterke sola, kunne man se halveksotiske fugler og sommerfugler som flakset omkring. Herre min hatt, saa gruelig fint det var.
Da vi kom tilbake var det kjapt i dusjen, og skifte fort, for vi skulle spise, og komme oss paa peña, en av de tradisjonelle danse-og musikkbulene. Argentinsk folkemusikk, det er ikke saa altfor ille. Vi var alle 36 paa dansegulvet, og bare oss, for argentinerene skygget banen da de utlendingene, en god del uten rytme og hoftebevegelighet, tok over. Klokken tolv var det AFS-lederens bursdag, og da kapret vi scenen ogsaa, til bandets store fortvilelse, og krevde aa faa synge bursdagssanger paa alle spraak vi kunne. Etter fem, seks, sju framvisninger med varierende kvalitet ble vi kastet av scenen, alle mann. Det var foroevring, nest etter New Zealand-guttas urbefolkningsrop, mottok "Hurra for deg" som mottok mest applaus.
Vi holdt oss vaakne saa lenge vi kunne den natta, bare for aa gjoere det fordi det var siste kvelden, selv om vi holdt paa aa kollapse av utslitthet. Vi danset mot soevnen og noen tygget kokainbladene de hadde hamstet i disse nordlige argentinske provinsene der kokainbladene er en stor hit, med ulik effekt paa ulike mennesker. Jeg sovnet paa festrommet, og i femtida mente noen at jeg laa der og skalv, og ba om et teppe til meg. Jeg vet at jeg ikke froes, saa jeg hevdet de loey. Ved frokosten ble vi fortalt at det hadde vaert jordskjelv i femtida. Saa det var ikke meg som skalv, det var jorda. Men trist er det at jeg ikke merka det.

Grunnet lite nattesoevn sov vi oss gjennom de fleste av de 15 timene vi hadde paa bussen dagen etter, og etter en taarevaat avskjed vel framme i Chaco igjen, satte jeg meg nok en gang alene paa bussen for aa dra mine 30 timer tilbake til Loncopue. Men det var i det store og hele veldig verdt det.

Vel hjemme igjen ble jeg pent noedt til aa skolearbeide, og det har jeg igrunnen forsoekt aa gjoere, med varierende resultater, siden da. Men idag ble jeg endelig ferdig med mine siste proever, etter aa hatt 2-3 proever eller innleveringer hver dag de siste to ukene. Saa jeg er saa sannelig ferdig med skolinga mi i Argentina! Er ikke det bare helt klin kokos? JO! Saa, de neste to maanedene har jeg rett og slett sommerferie. Er det ikke fantastisk? Er dere ikke sjalu?
Men det er trist. Naar skolen slutter drar halvparten paa ferie til ulike deler av landet for aa besoeke slektninger. Selv forsvinner jeg til Santa Fe om tre uker for aa ha ferien der fram til jeg skal tilbake til Norge. Jeg veit ikke om jeg ser noen igjen, eller i det minste naar. Alle er invitert til Norge, men ingen later til aa kunne faa dratt. Saa jeg blir visst bare noedt til aa komme tilbake en gang om ikke saa lenge.