Velkommen til verden, Abril

I det foerste innlegget skrev jeg om jenta paa trinnet under meg som stappet i seg Dulce de Leche paa skolen, fordi hun var gravid i 7 maaned og maatte mate monsteret. I dag foedte hun! Og det vil rett og slett si at jeg har vaert her i 2 maaneder. Men det har jeg ikke, for pikebarnet Abril kom til verden en uke foer forventet, saa om en syv dagers tid har jeg vaert her i to maaneder. Tida fly, gitt.
I Argentina har man ikke den deilig, lange paaskeferien, man har bare fri Skjaertosdag og Langfredag. Men selv om vi bare hadde fire dager, saa bestemte vi oss for aa dra til Chile. Dvs, jeg og Elena ville til Chile, og fordi hun er sjefen i huset, saa dro vi dit, selv om faren og de tre andre barna helst ville til andre steder. Men, morgenen vi skulle dra var det nok en forkortning av veien ut av landsbyen, altsaa protesterende og demonstrende mennekser som sitter midt i veien med planker og dekk, saa verken busser eller biler eller andre ting med motor kommer forbi. Derfor ble Chileturen litt forsinket. Vi visste om dette kvelden foer, saa jeg hadde ikke paa vekkeklokke, og ble derfor relativt forfjamset da Elena kom brakende inn paa rommet til meg og Maria Paz i ti-tiden og halvropte "Jenter, opp! Pakk baggene! De skal aapne sperringen noen minutter, og vi maa forbi!". Og vi spratt opp, og begynte aa pakke. Jeg hjelp Elena med aa pakke ned bleier og tannboerster og kjeks. Vi samlet oss i stua, hele familien og et par venner av dem, og alle lyttet til radioen, der all informasjon som maa ut til landsbyen blir annonsert. "NAA aapnes sperringene i TI MINUTTER" hoerte vi, men vi var ikke ferdigpakket, saa faren min Santiago, kompisen hans og min bror Salvador tok med seg mate og kastet seg i bilen, og kjoerte ned til broa der sperringene var, og kjoerte forbi bilen. Elena, jeg og Maria Paz fortet oss med aa pakke sammen resten, og laaste alle doerer, lot oppvask og rot ligge og en nabo kjoerte oss til sperringene, hvor vi tok vesker og poser paa armer og rygger og spaserte over sperringen og kastet oss i bilen Santiago hadde kjoert ned. Og det var fult av folk, og de bare satt rundt omkring og lyttet paa radioen etter mer informasjon, og masse folk hadde gjort som oss og kjoert ned bilene, saa det var helt kaos. Og jeg tenkte at det er det naermeste jeg kommer aa kunne late som om jeg flykter fra krig og elendingheter eller noe. Da vi kom hjem saa det ogsaa ut som vi hadde flyktet i panikk og angst - klaer, skitne tallerkner og dingser overalt. Kjempetoeft.
Chile var dritfint, og jeg forelsket meg i det med en gang. Det var akkurat saann du tror at Chile ser ut, da vi kjoerte over fjellene, og det var aakre og masse sauer som loep nedover fjellene og sola skinte og det var smaa hus med roeyk ut fra toppen. Saa kom det en moerk, dyster MIGRENE, og derfor sov jeg nesten hele veien fram til Holiday Inn vi sov paa. Det var veldig fint og vi spiste fisk i sentrum, og den kurerte nesten migrenen. Dagen etter dro vi videre, og vi dro langt inn i jungelen, og der proevde jeg og mine soesken oss paa taubane, saa ay vi henger drilangt over bakken, i en krok i en wire, ogsaa fyker vi over dalen, til den andre siden. Og det var dritgoey, for da hadde jeg skikkelig utsikt over jungelen ogsaa ropte jeg saann Tarzanlyd, og jeg tenkte "naa maa jeg rope noe norskt, fort!" og i mangel paa noe bedre og norskere ropte jeg "Heia Norge, lenge leve Kongen!". Saa da har Chile hoert det. Paa kvelden stappet vi i oss blaaskjell og muslinger, og dagen etter, i en havn traff vi paa noen fiskermenn som hadde dratt opp no sjoedyr fra vannet, som liknet paa en stor stein, som naar man aapnet rommet ca 6-7 smaa oransje slimklumper som minnet litt om blaaskjell i utseende. Saa de spurte om jeg ville ha, og jeg sa ja, og saa stod de og saa paa mens jeg tygget i meg ikke bare én, men fire saanne slimklumper. Den foesrte var svaer og ekkel, men de andre var ganske aalreit. Jeg fryktet matforgiftning, men det gikk fint. Dagen vi dro hjem igjen ordnet foreldrene i bilen mens jeg passet paa barna mens de saa paa sjoeloever paa brygga. Jeg hadde Baltazar paa armen da de to andre begynte aa krangle og kaste ting paa hverandre i full offentilighet, og jeg, flau og usikker paa hva jeg egentlig burde gjoere, stod og ropte paa spansk og veivet med armene og kjeftet og ba dem slutte, men de ville jo ikke hoere paa utvekslingsstoresoster. Da kom en Chilensk dame bort til meg og sa " barna dine er akkurat som mine, de krangler ogsaa hele dagen". Saa jeg har gaatt for trebarnsmor (den eldste fylte nettopp elleve) PAA spansk.
Her hjemme i Loncopue blir det stadig mer hoest, blader og faerre grader. Men streiken er over, saa det har blitt flere skoletimer. Jeg tror ikke jeg har laert saa mye fordet, men det er greit. Jeg skjoenner litt mer spansk, men sier ikke saa mye mer. Naar jeg snakker ler de ofte, for jeg orker ikke slaa opp ord i ordboka, saa jeg finner paa et ord jeg tror kan passe, men de passer og stemmer veldig sjeldent. Det gaar seg nok til. Satser paa at 3-maanederskneika stemmer selv om man ikke gjoer noer for det.
I gaar saa jeg fotballkamp paa TV med en i klassen min og faren, moren og bestemoren hans. Det var en saann storkamp type Vif-Lyn, bare paa et litt hoeyere nivaa, naar det er Argentina. Boca-River, var det. Endte uavgjort, men jeg har funnet ut av Boca er laget mitt. Jeg foeler meg litt mer Argentinsk etter aa ha sett fotball, deres store lidenskap. Bestemoren visste masse, og heiet med og skjelte ut River-spillerene. Jeg ble servert mate som har gjort meg daarlig i dag. Mateforgifta! Men det er veldig mildt og hyggelig, og naa fikk jeg rota meg til aa skrive her.
Peace