mandag 5. oktober 2009

Fosser, krokodille, sushi og fred

Næmmen, dette er da ikke "snart" i det hele tatt, dette er rett og sett bare snart det. Det hadde dere ikke trodd. Det hadde så sannelig ikke jeg heller. Men nå unytter jeg at jeg får brukt macen hos kontaktpersonen min i AFS, Gabriela, sitt trådløse nett. Så da skal dere få høre.

Omtrent to uker etter at jeg hadde tatt meg den ufortjente ferien til Buenos Aires for bare å tøyse rundt og leke turist, så tok jeg meg så sannelig en ufortjent ferie til. Men denne gangen med AFS, så jeg fikk ikke fravær på skolen, og jeg slapp alle de avsluttende prøvene for trimesteret. Vi var riktignok bare åtte AFSere, med en frivillig, men vi dro på en sånn turisttur med en haug andre folk, stort sett gamle, runde damer, noen kjærestepar, og et par familier. Og oss utlendingene såklart. Det var en sånn flott turisttur der hele gjengen på rundt femti reiste sammen i samme buss i ti dager. Jadda. Jeg synes buss er greit, særlig etter at turen til Buenos Aires ga meg erfaringen med at jeg som utlending må betale omtrent 200 NOK mer enn argentinerene hver vei, når jeg fly innenlands. Men hjelp, så mye tid på buss det var. 4 netter sov vi i bussen, og alle veit hvor utrolig lite morsomt det er med ufrivillig headbanging i 5 timer - ja, man får jo aldri sove mer enn fem timer på buss egentlig -, hvorpå man våkner med verdens såreste nakker, og hele kroppen virker egentlig fullstendig ødelagt. Men det var ikke mye tid til å slappe av på hotellromssenger eller sette seg ned på benker for å nyte fred og ro, for er man med på et sånt turistopplegg, da skal ALT gjøres. Det vil si, alt skal tas bilder av. Den ene dagen i Buenos Aires satt vi fire timer i bussen og kjørte rundt i hovedstaden, der vi kjørte forbi det meste så vi fikk tatt bilder av de viktige stedene gjennom bussruta, og av og til stoppet vi for å gå ut, som ved Det Rosa Huset, La Boca og et og katedralen i sentrum, med streng beskjed om at om fem minutter skulle vi være tilbake. Da gjelder det å ta de fine bildene fort og løpe til bussen, ellers blir du stående igjen alene.

Ellers så var jeg egentlig relativt syk de første dagene, kraftig forkjølet, så jeg lå for meg selv i mørket på hotellrommet i BsAs de frtimene vi hadde der. De andre kjøpte tvilsomme, oransje piller til meg, som jeg spiste to av hver dag, som jeg skulle, i tillegg til en ibuprofenkur legefar Santiago hadde satt meg på. Litt etter litt i løpet av turen ble jeg frisk, men med alle de omtrent åtti timene på bussen, med den samme lufta på så lite plass, i tillegg til at vi var sammen hele tida, ble seks av de syv andre studentene smittet og innen hjemkomst var de like hese og tette i nesa og med hodepine, som jeg hadde vært i starten. Bare hyggelig.

Det artige med sånne turistopplegg med så mange timer på buss sammen, er jo at arrangørene skal leke og være artige. Det betydde at alle måtte opp og prentere seg i mikrfonen, snakke litt om seg selv og hvor glade de var for å skulle se Cataratas-fossene, det betydde karaoke, bingo, et utall dårlige filmer, alle-legger-en-halvfin-turistting-i-potten-så-trekker-vi-så-alle-får-med-seg-noe-"fint"-hjem, og whiskey klokken 0200, så alle skulle få en så god natt som mulig. Det var så krameturist, at vi fra AFS synes det var greit å ha faste plasser helt bakerst, der vi kunne gjemme oss bort med engelsk og kortspill, men innen dag fire sang vi med på karaoken, og min Thai-kompis Dada vant hele potten på bingoen.

Fra Neuquen til BsAs tok det 18 timer i buss, med en stopp på en bussjåførrestaurant med blaut frityrstekt mat klokka 0200. Etter lettere helbredelse av søvn og de oransje pillene skulle vi ut, kvelden i BsAs, og til slutt driste oss inn på en irsk pub, selv om bare halvparten av oss var myndige. Vi kom inn, men rett etter at drinkene var betalt ble vi kastet ut fordi de så ikke alle var 18. Trivelig å la oss bruke pengene først, da. Så vi monget gatelangs i Buenos Aires en lørdagskveld med drinker og øl i store plastkrus. Vi var tidlig i seng. Dagen etter ventet en 20 timer lang busstur til Misiones, provinsen som grenser til Paraguay og Brasil, der de vakre fossene befinner seg.

Tidlig om morgenen, når vi hadde ankommet, ble vi revet ut av klaging over verkende kropper for å nyte synet av LA Tierra Colorada, den røde jorda, og fikk lære om indianerenes forhold til steinene og mineralene. Foredraget gikk meg hus forbi, det ble for mye for tidlig, men de obligatorieske bildene ble tatt, og vi ble fortalt at mineralenes energi kunnes vinnes ved å holde en hånd på steinen, mens den andre ble holdt høyt til værs. Vi mistenker at de var et påfunn for å se de eldre damene ta på den lilla stenene, for kjærlighetsenergi, desperate, krumbøyde, med armer til alle kanter. Det ble noen fine bilder ut av det faktisk.
Og vi fikk, endelig, nyte den driiiitkalde bassenget, som i utgangspunktet hadde sett så fristende ut at alle kastet oss ukritiske utti, da vi kom til hotellet.

De neste dagene drev vi med nyting av Las Cataratas de Iguazu på forskjellige måter. Vi fikk sett dem fra argentinasiden, angivelig den vakreste sida, i følge argentinerene, men vi dro også en dag til Brasil for å se dem derfra. Rachel fra Aystralia måtte bli igjen i Argentina, grunnet et visa til den nette pris av 360 amerikanske dollar for et par timers besøk. Brasilsiden er fullstendig undervundert. Vi dro dit riktignok under en lett tropestorm, med regnponcoer, klissblaute, med tåke liggende over alt, og det gjorde det hele litt tøffere. Men Gud så herlig å stå på broen som krysset elva, kort fra fossene, og nyte sensasjonen av å bli revet ned av vann og vind fra fossefallene, og hyle til fossebrølene. Vi drakk dråpene i luften, og håpet vi hadde funnet ungdommens kilde. Vi var ikke de eneste; en eldre kvinne ble observert med en tom brusflaske, mens hun prøvde å samle hver lille dråpe på rekkverket på brua, krumbøyd jobbet hun iherdig en god stund, og fikk samlet en halv slurk. Vi håper hun får et langt liv. Vi fikk spist sushi paa et internajonalt hotell i Brasils Foz do Iguazu, og eldre turistdamer tok bilder av thaivenninna mi som spiste det med pinner; det ble for eksotisk for dem til aa la vaere.

På argentinasida dro vi i båter der fossene falt ned, og ble fullstendig søkkvåte der også, og vi hylte og skrek. Que emocion! Wow, jeg har ikke ord. Målbundet igjen. Det var bare fantastisk. Det er sjeldent det er så godt å føle seg så liten, men det var bare skikkelig fint denne gangen, når man bare er liten i forhånd til de store, majestetiske fossene

Og vi fikk minisafarie. Øgler, fugler med store nebb, rare dyr som tygger mat, noen aper, og en yacaré, turens høydepunkt: den lille, argentinske krokodilledypen, mens den konsumerte er annet, ukjent, tropisk dyr. Jeg var én av tre, av de hunder-og-noe som var der som saa den. Jeg levde paa det i flere dager.

Mye av tiden vi hadde, særlig på bussen, og mens vi ble guidet rundt diverse steder, og ingen presterte å følge med, koste vi oss masse, vi åtte, med å bare kødde rundt og snakke engelsk, norsk og thai. En helt fantastisk blanding. Ingrid satt på et tidspunkt og snakket norsk til meg og Rachel, og ble noe irritert for at Rachel ikke hadde noe til svar, for at hun ikke snakket er språk hun forstod var hun ikke i det hele tatt klar over.

Det ble en del mislykkede impulskjøp, blant annet en knalloransj minishort i Hawaii-shorte-stoff fra Brasil (det eneste jeg klarte å kjøpe der faktisk, det er fullstendig tragisk), en stygg vi-så-La-Cataratas-hjemmevideo, en I <3>

Det var artig å være en gjeng utlendinger som egentlig hadde kjempepeil på Argentina, og skjønte det når de trodde vi ikke gjorde det. Samtidig som vi ikke skjønte noe når vi ikke ville skjønne.

Etter å ha besøkt ruinene San IgnacioI Rosario, et nydelig grønt sted med rødbrune mursteinsrester, dro i videre til Rosario, en fantastisk by, den tredj største i Argentina, for å nyte vår siste kveld. Det gjorde vi som nesten-argentinere, på en bortgjemt liten pub vi fant fordi Ingrid og Dada hadde funnet noen matedrikkende, gitarspillende argentinere i en park tidligere på dagen, som inviterte oss dit. Det var proppfully av vaskeekte argentinere, vi var da de mest turistete, og da fikk vi hilsen av den eldre damen med mikrofon, som hele natta spilte gitar, og sang gamle tradisjonelle sanger fra Argentina, latin-amerika og Spania - folklore, pop og tango. Og hele puben sang med, selv jeg på de jeg kunne, og ble anklaget for å være mer argentinsk enn argentineren som sa det, fordi jeg kunne sanger han ikke kunne. Da blei jeg fornøyd.

Vi var tilbake på hotellet halv syv den morgenen, så vi fikk bare en liten time søvn før bussen dro tilbake mot Neuquen. Det var greit nok, så sov vi hele veien. Dada og jeg var likevel våknet lenge nok i løpet av de 18 timene, til at vi ble tvunget opp til mikrofonen på ny, denne gangen for å snakke om hvor flott reisen hadde vært, hvor fine mennesker vi hadde reist med, hvrordan vi aldri skulle glemme denne opplevelsen, og at vi var evig takknemmlige for all tålmodighet med oss stammende utvekslingsstudenter. Og det så tårene rant, særlig på vår gode AFS frivillige som hadde slitt ut fingrene med å knipse hver gang hun hørte snakk på annet enn spansk i løpet av uka.

Nu er jeg hjemme igjen i min egen provins Neuquen, og nyter våren. Vel, det ser mer vår ut enn det ser ut som, for det snødde som sagt (?) for to helger siden, og vi fikk nytt den siste dagen i slalombakken. Men knoppene spretter ut på trærne, og det er blomster på ferskentræra, og grønt gress og sol når jeg står opp, og fint å tusle ute. Jeg tror jeg har skrevet dette alt, men det er så innmari fint! Og om et par uker er det Dagen til landsbyen, som markers med marsj og missekonkurranse, dans og musikk. Neste helg skal jeg på bryllup i Azul, og besøke "slektninger" i Mar del Plata.

I helga nå, mens jeg har vært hos Gaby, var det AFS-møte i Zapala, og feiring av Fredsdagen. Finnes den i Norge? Den er visstnok internasjon, men jeg har ingen minner om noen sånn dag i Norge? Vel, vi feiret den i alle fall med å - mislykket - promotere AFS, ikke så rart når alle studentene og frivillige var fraværende eller henslengt på gulvet, vi lagde kunst på en mur på Plazaen, vi slapp fri heliumsballonger og duer, og hørte på heavy metal. Det er freden sin, det.

God fred i Norge.

2 kommentarer:

  1. Lærer: "Nikoline, det der er ikke historie oppgaver?"

    Jeg: Bestevenninnen min er borte i ett år, og hun har sett en sjelden Krokodille! SE så søt hun er da! (Refererer til bakgrunns bildet på din datamaskin)

    Lærer: As you where.

    SvarSlett
  2. Du burde laste opp bilder av damene med rompa i været ved indianerkrystallene. De bildene var så fine (:

    SvarSlett