Naa er jeg hjemme om under to uker. SHIT det er crazy. Vel moett, Ingrid. Takk skal jeg ha.

Blablablabla

Jeg har verken feriert, eller drevet med andre uforglemmelige aktiviteter, jeg har derimot bedrevet, og bedriver fortsatt en uke til, min siste tid i Loncopué. Saa jeg burde vaere ute til solen staar opp hver natt, og nyte alt jeg kan, synge og danse og le og graate med alle jeg er glad i, men dessverre er det lite av det meste av dette, en del graate, og det hele fordi jeg ikke i det hele tatt er i stand til aa forstaa at naar jeg om én uke drar til Santa Fé med hele familien min, saa er det for aa blir der fram til jeg drar til Buenos Aires 18. januar, for saa aa dra til Norge den 20. Og i min mangel paa forstaaelse av dette, saa nyter jeg ikke alt jeg kan, jeg nyter bare normalt, og jeg oppfoerer meg litt som foer jeg dro til Argentina fra Norge; mye sutring og tenking og frykting for aa si hadet. Det hadde faktisk vaert lettere aa bare ha dratt allerede. Jeg veit jo jeg skal vaere i Argentina i over en maaned til, saa aa skulle si hadet til alle som har betydd mer eller mindre mye for meg i loepet av aaret, som naboer og venner, og klassekamerater, laerere, butikkansatte og postmenn allerede naa er hlet utrolig vondt. Fyskik vondt gjoer det, og det trives jeg svaert lite med. Noen avskjedsfest har jeg ikke faatt rota meg til aa ordne, men heldigvis skal begge avgangsklassene samles paa loerdag for aa ha middag/fest, og det skal bli goey. Men aa ha avskjed naa, og forbli i Argentina en maaned til er for rart. Kanskje det er likegreit saann, ogsaa klamrer jeg meg bare til haapet om at AFS lar meg reise tilbake noen dager alene til Lonco i januar.

Paa soendag skulle min lillesoester i kirken, som hun alltid skal paa soendagene. Og spoersmaalet dukket opp som alltid; hvem skal vaere med henne. For alene vil hun ikke dra, presten skremmer henne litt, i all sin koselighet. Ingen har altfor lyst, for lille Maria er familiens, og omgangskretsens eneste katolikk, eneste religioese i grunnen. Hun blir ertet av samtlige rundt middagsbordet. Vi vet egentlig uansett at det er pappa Santi som foelger henne med til kirka, for Elena nekter, og jeg har stort sett annet aa bedrive en soendagskveld klokka 20, men det hender jeg blir med, for aa faa hoere at jeg er verdens beste storesoester. Men soendag kunne ikke Santi, for det var Elena bursdag, og han var opptatt med aa steke en hel sau til anledningen. Og selv jeg maatte skuffe; i dag er jeg enda mer hedning enn ellers, Maria. I dag skal jeg bli spaadd i tarotkort. Og ei ordentlig spaakone var det, respekter, velansett og dyr. Ordentlig skal det gjoeres, naar jeg tester ut populaertroen her jeg har bodd i snart et aar, tenkte jeg. Noe stemte, noe var helt feil. Noe kan jeg ennaa ikke uttale meg om, men i foelge den vise (?) kommer jeg tilbake om noen aar hit til Argentina, og da finner jeg meg en argentinsk rettsansatt som jeg kommer til aa gifte meg, og faa to barn med. Saa kanskje er det greit jeg tar lett paa avskjedene da, hvis jeg er doemt til aa komme tilbake. Det blir spennende aa se om hun faar rett. Stay tuned.

Det regner og er sol og det er vind og det er stov og fluer om hverandre. Wow, der kom migrenen krypende av over en halvtime paa data, maa logge av oeyeblikkelig, men jeg vender nok tilbake.

SALTAmos! JUJUY!

Jeg har naturligvis vaert paa nok en ferie, for det er jo stort sett da jeg velger aa skrive hjem som naa. Jeg burde kanskje fortsette aa skrive om trivielle og merksnodige argentinske saker, men jeg har innsett at min evne til aa bli overrasket og fascinert av absurde, argentinske vaner, og store kulturelle forskjeller har doedd hen. Dette la jeg merke til da jeg forrige uke, nie forrigeforrige uke, befant meg blant elleve nordamerikanere, italienere og newzealandere, alle fullt opptatt av aa diskutere argentinas merkverdigheter. De har bare vaert i landet i tre maaneder, saa jeg skjoenner dem godt. Men at de avsloerte min mangel paa evne til aa bli forbauset, fordi jeg har tilvent meg for mye, det likte jeg ikke. Jeg skal jobbe med saken. Eller bare nyte at jeg har argentinisert meg.

Men hvorfor befant jeg meg med elleve nordamerikanere, italienere og newzealandere som diskuterte dette? Og hvordan er det mulig at bare to timer etter dette, joinet 24 mennesker til, fra henholdvis Norge, Danmark, Island, Tyskland, Sveits, Thailand, flere fra USA, NZ og Italia selskapet? Det er vel ikke annet enn aapenbart - det kalles AFS. For vi skal bli kjent med dette digre land. Vi skulle nesten helt oeverst i nord. Det betydde 30 timer reise alene for meg selv for aa moete de andre, etter at italienske Cami sviktet meg og forlot meg alene paa bussterminalen i Zapala. Men det argentinske bussvesen skal hedres. Og som det skal hedres! Vi snakker digre, deilige skinnstoler, puter, teppe, vann- og kaffemaskin, et menneske som dukker opp og byr deg paa brus, karameller, vin og likoer, frokost, lunsj og varm middag paa senga. For det er snakk om seng, ikke stol, skal man sammenligne med Timeekspressen. Sistnevnte, Soelandsekspressen, alle deres medbusselskaper i Norge, ja til og med NSB har grunn til aa frykte, om FlechaBus, Chevallier, El Rapido Argentino eller Plaza dukker opp i Norge. Jeg vil si de har noe aa laere der.

Da jeg endelig hadde kommet fram til Chaco, oppi nord et sted, der jeg menget meg noen timer med disse eleve entusiastene, i naboprovinsen Corrientes, samlet vi oss med de resterende 24, tilbake i Chaco, og satt oss paa bussen for aa nyte 15 timer med braak, migrene og sosialisering til lyden av reggeaton for aa komme fram til Jujuy, saa ferieringa kunne starte.

Framme i den foerste av de to byene vi skulle besoeke i i nordvest, Jujuy, ble det improvisert frokost paa hotellet og romfordeling. Jeg endte igjen opp med min bergenske venninne Sunniva, og italienske Claudia og Luisa, og slik forble rommene hele uka. Det kunne ikke vaert bedre faktisk, vi er skapt for aa vaere romkamerater. Jeg fikk rolle som mamma, da jeg fort ble utpekt som det eneste mennesket paa rommet som var bevisst nok til aa vaakne av de fem vekkeklokkene, og kunne roeske og skrike nok til aa faa liv i de andre i de tidlige morgentimer.
I Jujuy ble vi vist byen og alle de viktige stedene, ingen av oss fikk med oss et ord, for det var noe med de 40 varmegradene og hindring som stjal oppmerksomheten vaar. Saa vi noet heller kalde smoothier, den flotte utsikten fra verandaen vaar og hverandres oppmerksomhet med en gang vi fikk fritid aa leke paa.
Vi ble ogsaa tatt med til 3000 m.o.h, for aa se de vakre fjellene ved La Quebrada de Humahuaca, og fjellet med de syv fargene, noe av det vakreste mange hadde sett. Jeg ble oppriktig roert av det vakre synet, men den som virkelig ble BERGtatt var amerikanske Katie fra Maryland, som aldri har sett fjell foer. Turen er alfor godt dokumentert, med fem varianter av hvert motiv, da alle 36 studentene hadde vaert sitt kamera og altfor mye lyst til aa fotografere alt og alle. Se Facebook for bevis.
Paa vei til La Quebrada de La Humahuaca ble nok en av mine droemmer oppfylt: jeg saa en lama i det fri. Jeg fikk lama paa hjernen.
"Sunniva, det er mulig jeg har blitt gal, men ser ikke de kuene litt ut som lamaer egentlig?"
"Ingrid, de er hester"

Etter Jujuy stod byen Salta La Linda - Salta den vakre - for tur. Og hvilken skjoennhet! Det er en av svaert faa byer hvis kolonianske arkitektur fortsatt bestaar i Argentina, og vi tuslet rundt og fotograferte i hytt og pine nok en gang. Dog det ikke egentlig var tid, dette var jo nok en tur hvor vi skulle se alt, saa vi ble dratt med til smaa landsbyer med tradisjonell mat og ullgenere, lamasuvernirer og annet dill. Og i en hellig liten pause, mellom all farting, da alle ville ta seg en velfortjent siesta, klarte jeg aa lure med meg 8 vaakne venner for aa se museet jeg hadde gledet meg til aller mest, det eneste jeg egentlig visste om Salta. Museet - El museo de arqueología de alta montaña - med de doede Inkabarna paa utstilling. Det var ikke saa morbid som det virker, men det var derimot ufattelig spennende, og alle ni ble vi staaende i ring rundt museumsvakten for aa vite stadig flere detaljer om historien bak, da det ble litt for heavy aa skulle lese seg gjennom tre rom med fulleskrevne vegger om Inkahistorie paa spansk. I 1999 ble nemlig tre doede inkabarn, henholdsvis 6, 10 og 15 aar funnet i fullstendig velbevart, som om de nylig hadde gaatt bort, paa toppen av den hoeyeste vulkanen i Salta, Llullaillaco, paa 6700 moh. De ble ofret til gudene for gode avlinger, for 500 aar siden, og grunnet mangel paa oksigen og sterk kulde paa toppen, ble barna vel bevart til de ble oppdaget for ti aar sida. Naa er det alltid ett barn paa utstilling bak glass paa museet, de byttes ut hvert halvaar for bevaring. Det er noe av det sterkeste jeg har sett, for det er saa tydelig ei lita jente som sitter der med beina i kors, ei flette i haaret, hvite tenner, lukkede oeyne, med ansiktet mot himmelen og med kokainblader som stikker ut av lomma for ikke aa sovne paa den lange ferden opp til toppen. Endelig naadde vi et sted vi ikke fikk dokumentert det vi opplevde, for for aa respektere Inkasamfunnene var bilder ulovlig. Men det blir likvel blant de bildene jeg har klarest i minnet. Tenk aa vaere paa et musum, med hoey teknologi, bak glass, saa hele verden kan se deg, et halvt aartusen etter at du tok en ferd opp til nesten 7000 meter, for aa frivillig (de sier saa, det var jo en aere aa bli valgt) ofre deg til gudene, saa landsbyen skulle faa gode avlinger kommende hoest.

Dagen etter kom likevel hoeydepunket, da vi ble tatt med paa et par timers busstur etter aa ha staatt opp halv sju om morgenen, langt inn paa landet, innforbi alle jorder og skoger, og noe opp i fjellene. For vi skulle paa rafting. Og rafting ble det, fyttirakkern saa artig! Vi snakker whitewater rafting paa nivaa tre, liksom, om det skulle bety noe for noen. Det betydde ikke noe for meg, i den forstand at jeg visste hva det skulle bety, men det betydde moro, det skjoente jeg ganske fort. Vi brukte de to timene i baaten paa aa finne paa teamsang, men etter aa ha vaert innom Spice Girls, Backstreet Boys, Aretha Franklin, Michael Jackson og Aqua uten aa bli enige endte vi opp med indianerrop, og det viste seg mer enn brukbart. Saa vi raftet nedover El río Juramento, Argentinas lengste elv, i straalende solskinn en varm sommerdag i november, vi indianerropte, og i elevbredden tuslet det hester, geiter og kyr i fred spiste alt det groenne som omringet oss paa alle bauer og kanter, ut av det blaa, lyseblaa elva faktisk, kom et en krokodille tuslende i dét vi foeyk forbi den, og trosset man frykten for aa bli blind ved aa se opp mot den sterke sola, kunne man se halveksotiske fugler og sommerfugler som flakset omkring. Herre min hatt, saa gruelig fint det var.
Da vi kom tilbake var det kjapt i dusjen, og skifte fort, for vi skulle spise, og komme oss paa peña, en av de tradisjonelle danse-og musikkbulene. Argentinsk folkemusikk, det er ikke saa altfor ille. Vi var alle 36 paa dansegulvet, og bare oss, for argentinerene skygget banen da de utlendingene, en god del uten rytme og hoftebevegelighet, tok over. Klokken tolv var det AFS-lederens bursdag, og da kapret vi scenen ogsaa, til bandets store fortvilelse, og krevde aa faa synge bursdagssanger paa alle spraak vi kunne. Etter fem, seks, sju framvisninger med varierende kvalitet ble vi kastet av scenen, alle mann. Det var foroevring, nest etter New Zealand-guttas urbefolkningsrop, mottok "Hurra for deg" som mottok mest applaus.
Vi holdt oss vaakne saa lenge vi kunne den natta, bare for aa gjoere det fordi det var siste kvelden, selv om vi holdt paa aa kollapse av utslitthet. Vi danset mot soevnen og noen tygget kokainbladene de hadde hamstet i disse nordlige argentinske provinsene der kokainbladene er en stor hit, med ulik effekt paa ulike mennesker. Jeg sovnet paa festrommet, og i femtida mente noen at jeg laa der og skalv, og ba om et teppe til meg. Jeg vet at jeg ikke froes, saa jeg hevdet de loey. Ved frokosten ble vi fortalt at det hadde vaert jordskjelv i femtida. Saa det var ikke meg som skalv, det var jorda. Men trist er det at jeg ikke merka det.

Grunnet lite nattesoevn sov vi oss gjennom de fleste av de 15 timene vi hadde paa bussen dagen etter, og etter en taarevaat avskjed vel framme i Chaco igjen, satte jeg meg nok en gang alene paa bussen for aa dra mine 30 timer tilbake til Loncopue. Men det var i det store og hele veldig verdt det.

Vel hjemme igjen ble jeg pent noedt til aa skolearbeide, og det har jeg igrunnen forsoekt aa gjoere, med varierende resultater, siden da. Men idag ble jeg endelig ferdig med mine siste proever, etter aa hatt 2-3 proever eller innleveringer hver dag de siste to ukene. Saa jeg er saa sannelig ferdig med skolinga mi i Argentina! Er ikke det bare helt klin kokos? JO! Saa, de neste to maanedene har jeg rett og slett sommerferie. Er det ikke fantastisk? Er dere ikke sjalu?
Men det er trist. Naar skolen slutter drar halvparten paa ferie til ulike deler av landet for aa besoeke slektninger. Selv forsvinner jeg til Santa Fe om tre uker for aa ha ferien der fram til jeg skal tilbake til Norge. Jeg veit ikke om jeg ser noen igjen, eller i det minste naar. Alle er invitert til Norge, men ingen later til aa kunne faa dratt. Saa jeg blir visst bare noedt til aa komme tilbake en gang om ikke saa lenge.

Jeg er ikke saa flink med datating, jeg innroemmer det. Men jeg klarte aa ordne Facebooktilganga helt sjoel. Jeg er stolt, og nekter aa hoere at det er enkelt. Proev aa gjoere det paa spansk du.

Avsloerer avhengighet av Norge

Jeg har den siste uken opplevd aa bli sviktet av en av mine aller naermeste, og det er fryktelig frustrende og noe smertefullt. Jeg foeler meg dermed ganske hjelpesloes og litt alene, og merker jeg foeler kontakten har blitt svekket mellom meg og et stort tall naere og kjaaere. Gjett hvem? Aaa jadda, Facebook, den tullekoppen, nekter meg adgang til kontoen min.
Vel, jeg kommer inn, og jeg kan se hva alle bedriver, men kan ikke gjoere noen som helst kommentarer eller meldinger, og verst av alt - jeg kommer ikke inn i innboksen. Men jeg ser at jeg har 12 nye meldinger. Jeg regner med at noen er uinteressante meldinger om revyen 2010, eller eventer som ikke interesserer meg, men noen av dem maa da vaere verdt aa lese, fra en og annen som er glad i meg. Og jeg vil veldig gjerne lese det, saa kan de det gjelder vennligst gaa inn paa sine sendte meldinger og kopiere i mail, og sende til ingridmarianome@hotmail.com eller imano@online.no?
Paa forhaand takk!

Vaaren blir stadig mer sommer her, og jeg nyter det saa mye som det kan gjoeres ved aa hengslenge meg i hagen og lese boeker. Og paa hvilket spraak leser jeg? Jeg har faktisk lest - naa haaper jeg ikke dere tror jeg har klart det lenge, for jeg har vaert langt ifra - min foerste skjoennlitteraere bok paa spansk, uten bruk av ordbok. Saa naa skal det leses argentinsk litteratur i sommer. Jeg er allerede i gang med min andre og tredje bok herfra. Jeg er stolt av meg selv.

Sommerferie blir det om en droey maaned, men foer det skal jeg paa enda en ferietur, med AFS, til nordvest. Det innebaerer en 22 timer lang busstur, foer selve turen med de andre starter. Jeg har lurt med meg italienske Camilla for aa slippe den turen alene. Moahaha. Stay tuned.

Forrige uke dro jeg ogsaa paa ferie, i anledningen bryllup. Ikke kjente jeg verken brud eller brudgom, men jeg storkoste meg med dans, altfor store mengder mat og fri bar. Og det faktum at byen der bryllupet fant sted heter Azul. AZUL! Blaa! Kjenner du meg godt nok til aa skjoenne til hvilken grad dette roerte meg? Jeg hadde dessverre groenn kjole.
Saa da vi likevel hadde dratt helt til Azul, i provinsen Buenos Aires, en 14 timers biltur (det er ikke lite dette landet), saa dro vi tre timer til, litt lengre opp, dagen etter bryllupet. Der fant vi oss en nydelig liten hytte i Mar del Plata, og noeyt synet av hav, storby og landet i tre dager. Bortskjemt som jeg er der borte i Oslofjorden, saa har jeg ikke skjoent hvor fantastisk fint synet av hav og boelger er, og hvor utolig deilig det er aa putte taerne i saltvann. Det er et halvt aar siden jeg saa havet, en solnedgang over Stillehavet i Chile, men aa vasse i standkanten, det har jeg ikke vaert klar over at jeg savnet. Og jeg forelsket meg nok en gang i Argentina.
En dag paa en liten gaard "landet" uttafor storbyen, gjorde de tre ferien komplett, omringet av et utall hunder, katter, hester, kyr og grisunger, og en sol som brant haandbakene mine saa grundig at jeg fortsatt er lyseroed. Argentina har alt, det er saa herlig og vakkert her at jeg fortsatt ikke har ord. Men jeg proever. Tommel opp for Argentina. (JA, tommel opp for Argentina - VM 2010! Det var fest og hyl og glede da seieren over Uruguay var sikker, i bilen hjem fra vaar utflukt til Mar del Plata (16 timer!))

Ondag er det landsbydagen til Loncopue, og det feires tre dage til ende, dvs. to dager fri fra skolen denne uka. Den siste finnes bare saa man skal kunne sove ut rusen etter "ballet" onsdagskvelden. Har vi noe aa laere i Norge? Men ellers blir det leker og goey, kaaring av dronning, altfor mye mat paa ny, dansing og musikk. Saa jeg haaper dette himmelske vaeret holder. Nyt de pene hoestfargene.

Fosser, krokodille, sushi og fred

Næmmen, dette er da ikke "snart" i det hele tatt, dette er rett og sett bare snart det. Det hadde dere ikke trodd. Det hadde så sannelig ikke jeg heller. Men nå unytter jeg at jeg får brukt macen hos kontaktpersonen min i AFS, Gabriela, sitt trådløse nett. Så da skal dere få høre.

Omtrent to uker etter at jeg hadde tatt meg den ufortjente ferien til Buenos Aires for bare å tøyse rundt og leke turist, så tok jeg meg så sannelig en ufortjent ferie til. Men denne gangen med AFS, så jeg fikk ikke fravær på skolen, og jeg slapp alle de avsluttende prøvene for trimesteret. Vi var riktignok bare åtte AFSere, med en frivillig, men vi dro på en sånn turisttur med en haug andre folk, stort sett gamle, runde damer, noen kjærestepar, og et par familier. Og oss utlendingene såklart. Det var en sånn flott turisttur der hele gjengen på rundt femti reiste sammen i samme buss i ti dager. Jadda. Jeg synes buss er greit, særlig etter at turen til Buenos Aires ga meg erfaringen med at jeg som utlending må betale omtrent 200 NOK mer enn argentinerene hver vei, når jeg fly innenlands. Men hjelp, så mye tid på buss det var. 4 netter sov vi i bussen, og alle veit hvor utrolig lite morsomt det er med ufrivillig headbanging i 5 timer - ja, man får jo aldri sove mer enn fem timer på buss egentlig -, hvorpå man våkner med verdens såreste nakker, og hele kroppen virker egentlig fullstendig ødelagt. Men det var ikke mye tid til å slappe av på hotellromssenger eller sette seg ned på benker for å nyte fred og ro, for er man med på et sånt turistopplegg, da skal ALT gjøres. Det vil si, alt skal tas bilder av. Den ene dagen i Buenos Aires satt vi fire timer i bussen og kjørte rundt i hovedstaden, der vi kjørte forbi det meste så vi fikk tatt bilder av de viktige stedene gjennom bussruta, og av og til stoppet vi for å gå ut, som ved Det Rosa Huset, La Boca og et og katedralen i sentrum, med streng beskjed om at om fem minutter skulle vi være tilbake. Da gjelder det å ta de fine bildene fort og løpe til bussen, ellers blir du stående igjen alene.

Ellers så var jeg egentlig relativt syk de første dagene, kraftig forkjølet, så jeg lå for meg selv i mørket på hotellrommet i BsAs de frtimene vi hadde der. De andre kjøpte tvilsomme, oransje piller til meg, som jeg spiste to av hver dag, som jeg skulle, i tillegg til en ibuprofenkur legefar Santiago hadde satt meg på. Litt etter litt i løpet av turen ble jeg frisk, men med alle de omtrent åtti timene på bussen, med den samme lufta på så lite plass, i tillegg til at vi var sammen hele tida, ble seks av de syv andre studentene smittet og innen hjemkomst var de like hese og tette i nesa og med hodepine, som jeg hadde vært i starten. Bare hyggelig.

Det artige med sånne turistopplegg med så mange timer på buss sammen, er jo at arrangørene skal leke og være artige. Det betydde at alle måtte opp og prentere seg i mikrfonen, snakke litt om seg selv og hvor glade de var for å skulle se Cataratas-fossene, det betydde karaoke, bingo, et utall dårlige filmer, alle-legger-en-halvfin-turistting-i-potten-så-trekker-vi-så-alle-får-med-seg-noe-"fint"-hjem, og whiskey klokken 0200, så alle skulle få en så god natt som mulig. Det var så krameturist, at vi fra AFS synes det var greit å ha faste plasser helt bakerst, der vi kunne gjemme oss bort med engelsk og kortspill, men innen dag fire sang vi med på karaoken, og min Thai-kompis Dada vant hele potten på bingoen.

Fra Neuquen til BsAs tok det 18 timer i buss, med en stopp på en bussjåførrestaurant med blaut frityrstekt mat klokka 0200. Etter lettere helbredelse av søvn og de oransje pillene skulle vi ut, kvelden i BsAs, og til slutt driste oss inn på en irsk pub, selv om bare halvparten av oss var myndige. Vi kom inn, men rett etter at drinkene var betalt ble vi kastet ut fordi de så ikke alle var 18. Trivelig å la oss bruke pengene først, da. Så vi monget gatelangs i Buenos Aires en lørdagskveld med drinker og øl i store plastkrus. Vi var tidlig i seng. Dagen etter ventet en 20 timer lang busstur til Misiones, provinsen som grenser til Paraguay og Brasil, der de vakre fossene befinner seg.

Tidlig om morgenen, når vi hadde ankommet, ble vi revet ut av klaging over verkende kropper for å nyte synet av LA Tierra Colorada, den røde jorda, og fikk lære om indianerenes forhold til steinene og mineralene. Foredraget gikk meg hus forbi, det ble for mye for tidlig, men de obligatorieske bildene ble tatt, og vi ble fortalt at mineralenes energi kunnes vinnes ved å holde en hånd på steinen, mens den andre ble holdt høyt til værs. Vi mistenker at de var et påfunn for å se de eldre damene ta på den lilla stenene, for kjærlighetsenergi, desperate, krumbøyde, med armer til alle kanter. Det ble noen fine bilder ut av det faktisk.
Og vi fikk, endelig, nyte den driiiitkalde bassenget, som i utgangspunktet hadde sett så fristende ut at alle kastet oss ukritiske utti, da vi kom til hotellet.

De neste dagene drev vi med nyting av Las Cataratas de Iguazu på forskjellige måter. Vi fikk sett dem fra argentinasiden, angivelig den vakreste sida, i følge argentinerene, men vi dro også en dag til Brasil for å se dem derfra. Rachel fra Aystralia måtte bli igjen i Argentina, grunnet et visa til den nette pris av 360 amerikanske dollar for et par timers besøk. Brasilsiden er fullstendig undervundert. Vi dro dit riktignok under en lett tropestorm, med regnponcoer, klissblaute, med tåke liggende over alt, og det gjorde det hele litt tøffere. Men Gud så herlig å stå på broen som krysset elva, kort fra fossene, og nyte sensasjonen av å bli revet ned av vann og vind fra fossefallene, og hyle til fossebrølene. Vi drakk dråpene i luften, og håpet vi hadde funnet ungdommens kilde. Vi var ikke de eneste; en eldre kvinne ble observert med en tom brusflaske, mens hun prøvde å samle hver lille dråpe på rekkverket på brua, krumbøyd jobbet hun iherdig en god stund, og fikk samlet en halv slurk. Vi håper hun får et langt liv. Vi fikk spist sushi paa et internajonalt hotell i Brasils Foz do Iguazu, og eldre turistdamer tok bilder av thaivenninna mi som spiste det med pinner; det ble for eksotisk for dem til aa la vaere.

På argentinasida dro vi i båter der fossene falt ned, og ble fullstendig søkkvåte der også, og vi hylte og skrek. Que emocion! Wow, jeg har ikke ord. Målbundet igjen. Det var bare fantastisk. Det er sjeldent det er så godt å føle seg så liten, men det var bare skikkelig fint denne gangen, når man bare er liten i forhånd til de store, majestetiske fossene

Og vi fikk minisafarie. Øgler, fugler med store nebb, rare dyr som tygger mat, noen aper, og en yacaré, turens høydepunkt: den lille, argentinske krokodilledypen, mens den konsumerte er annet, ukjent, tropisk dyr. Jeg var én av tre, av de hunder-og-noe som var der som saa den. Jeg levde paa det i flere dager.

Mye av tiden vi hadde, særlig på bussen, og mens vi ble guidet rundt diverse steder, og ingen presterte å følge med, koste vi oss masse, vi åtte, med å bare kødde rundt og snakke engelsk, norsk og thai. En helt fantastisk blanding. Ingrid satt på et tidspunkt og snakket norsk til meg og Rachel, og ble noe irritert for at Rachel ikke hadde noe til svar, for at hun ikke snakket er språk hun forstod var hun ikke i det hele tatt klar over.

Det ble en del mislykkede impulskjøp, blant annet en knalloransj minishort i Hawaii-shorte-stoff fra Brasil (det eneste jeg klarte å kjøpe der faktisk, det er fullstendig tragisk), en stygg vi-så-La-Cataratas-hjemmevideo, en I <3>

Det var artig å være en gjeng utlendinger som egentlig hadde kjempepeil på Argentina, og skjønte det når de trodde vi ikke gjorde det. Samtidig som vi ikke skjønte noe når vi ikke ville skjønne.

Etter å ha besøkt ruinene San IgnacioI Rosario, et nydelig grønt sted med rødbrune mursteinsrester, dro i videre til Rosario, en fantastisk by, den tredj største i Argentina, for å nyte vår siste kveld. Det gjorde vi som nesten-argentinere, på en bortgjemt liten pub vi fant fordi Ingrid og Dada hadde funnet noen matedrikkende, gitarspillende argentinere i en park tidligere på dagen, som inviterte oss dit. Det var proppfully av vaskeekte argentinere, vi var da de mest turistete, og da fikk vi hilsen av den eldre damen med mikrofon, som hele natta spilte gitar, og sang gamle tradisjonelle sanger fra Argentina, latin-amerika og Spania - folklore, pop og tango. Og hele puben sang med, selv jeg på de jeg kunne, og ble anklaget for å være mer argentinsk enn argentineren som sa det, fordi jeg kunne sanger han ikke kunne. Da blei jeg fornøyd.

Vi var tilbake på hotellet halv syv den morgenen, så vi fikk bare en liten time søvn før bussen dro tilbake mot Neuquen. Det var greit nok, så sov vi hele veien. Dada og jeg var likevel våknet lenge nok i løpet av de 18 timene, til at vi ble tvunget opp til mikrofonen på ny, denne gangen for å snakke om hvor flott reisen hadde vært, hvor fine mennesker vi hadde reist med, hvrordan vi aldri skulle glemme denne opplevelsen, og at vi var evig takknemmlige for all tålmodighet med oss stammende utvekslingsstudenter. Og det så tårene rant, særlig på vår gode AFS frivillige som hadde slitt ut fingrene med å knipse hver gang hun hørte snakk på annet enn spansk i løpet av uka.

Nu er jeg hjemme igjen i min egen provins Neuquen, og nyter våren. Vel, det ser mer vår ut enn det ser ut som, for det snødde som sagt (?) for to helger siden, og vi fikk nytt den siste dagen i slalombakken. Men knoppene spretter ut på trærne, og det er blomster på ferskentræra, og grønt gress og sol når jeg står opp, og fint å tusle ute. Jeg tror jeg har skrevet dette alt, men det er så innmari fint! Og om et par uker er det Dagen til landsbyen, som markers med marsj og missekonkurranse, dans og musikk. Neste helg skal jeg på bryllup i Azul, og besøke "slektninger" i Mar del Plata.

I helga nå, mens jeg har vært hos Gaby, var det AFS-møte i Zapala, og feiring av Fredsdagen. Finnes den i Norge? Den er visstnok internasjon, men jeg har ingen minner om noen sånn dag i Norge? Vel, vi feiret den i alle fall med å - mislykket - promotere AFS, ikke så rart når alle studentene og frivillige var fraværende eller henslengt på gulvet, vi lagde kunst på en mur på Plazaen, vi slapp fri heliumsballonger og duer, og hørte på heavy metal. Det er freden sin, det.

God fred i Norge.

Verdensmesterskap i tango

Det begynner aa bli en stund sida naa, saa det er sannelig paa tide aa fortelle litt om det.
Det var en fin kald dag i august, og min norske venninne Sunniva sendte meg en melding "Ingrid, har du kanskje lyst til aa vaere med meg til Buenos Aires om to uker og se mundialen i tango?". Eh, ja, det ville jeg. Jeg hadde dessverre hatt mye daarlig erfaring med AFS som stopper alle mine planer om aa reise, saa jeg valgte aa ikke bli for entusiastisk, men etter mye frem og tilbake, og masse papirer som skulle sendes mellom AFS' kontor i Zapala, Buenos Aires, Oslo og mamma og pappa i Norge, saa fikk jeg til slutt tillatelsen. Saa da skulle jeg alene til Buenos Aires, med fly fra provinshovedstaden i Neuquen. Saa dagen foer tok jeg en firetimers busstur dit Nqn for aa overnatte hos noen familievenner som ved morgengry skulle sende meg av gaarde til flyplassen. Elena, vertsmor, var relativt hysterisk da hun slapp meg av ved bussen her i Loncopue, for Buenos Aires er jo ganske mye stoerre enn denne lille landsby, med mange farlige mennesker. Det var nesten saa hun fikk kalde foetter da bussen gikk, for aa sende meg alene i fly tvers over landet for aa bo med mennesker hun ikke kjenner i den O saa skumle hovedstad, mens hun som min verge i aar, har alt ansvar for meg. Men alle var enige i at jeg maatte faa utnytte denne muligheten, saerlig etter at Sunniva hadde staatt fire timer i koe for aa kapre fire av de 10 000 gratisbillettene i BsAs to uker tidligere. Elenas tydlige panikk foerte bare til at bussjaafoerene fikk godt med seg at jeg var utlending paa tur, og jeg ble invitert til foererrommet for aa drikke mate og slaa av en prat om Argentina og Norge og saanne ting som man alltid ender opp med aa prate om, saa jeg ble der i tre timer og prata med dem, og slapp i grunnen aa reise alene.
Saa forlot jeg Neuquen og Patagonia med alle nakne, ensomme sletter, elver og fjell, og naadde den sinnsyke storbyen med skyskrapere og taxier og turistbusser.
Den foerste dagen dro jeg og besoekte Elenas tante, onkel og soeksenbarn, med alle deres ektefeller, svigerfamilier, venner, barn og naboer, hvorav jeg ikke kjente noen fra foer av. Men alle behandlet meg som den kjaereste lille niese, og jeg hadde en herlig dag i Buenos Aires' forstad Lanús. Rett foer vi skulle ut paa bursdagen til svigerfaren til kusina til Elena den kvelden, med hennes tante, onkel og barnebarn, satt jeg alene ute paa trappa ute i den deilige, varme sola som alle var lidenskapelige overrasket over at hadde dukket opp allerede, og saa kraftig mens det fortatt var vinter. Foer jeg visste noe om Loncopue, Neuquen og familien min her, saa var jo droemmen i det skjulte (det var kanksje ikke saa skjult, jeg snakka nok en del om det) aa komme til Buenos Aires og leve storstorstorbyliv, og selv om det har blitt ordentlig fint for meg, livet mitt her i lille Loncopue, saa fikk jeg foelelsen av at HER er den droemmen jeg hadde om Buenos Aires, i dette oeyeblikket, paa trappa i solnedgangen, med utsikt over alle hus. Saa det var fint aa oppleve droemmen bli fullfoert, men det holdt med det oeyeblikket, jeg trives i min lille landsby. Jeg satte meg egentlig der for aa nyte den lille eventyrsjokoladen jeg hadde hatt med meg (Takk, Mikaela) i lomma for aa nyte paa bussturen til Neuquen, men som jeg glemte, saa paa flyturen over Argentina, men som jeg ogsaa da glemte da. Jeg oppdaget selvfoelgelig at den var god og smeltet i lomma mi, i 28 grader. Naturligvis. Men om man befinner seg i en droem i Buenos Aires eller ikke, saa kan man ikke kaste fra seg den ene lille eventyrsjokoladen man har, saa jeg skjulte meg bak veggen paa verandaen, og slikket rent papiret. Er man nordmann er man nordmann.

Dagen etter bar det til selveste selveste hovedstaden, indre sentrum, til Sunnivas tante Blanca. Der bodde vi herlig sentralt, med en stor, groenn, snakkende papegoeye, en klokka som spilte en melodi hver time, blant annet St. Lucia klokka 01:00 hver kveld, tante Blanca som soerget for at vi aldri gikk sultne, Sunnivas kusine, og bror.
Dagene gikk fryktelig fort forbi for oss tidligere Oslo- og Bergensborgere, som det siste halvaaret har bodd paa saa smaa steder at vi ble grundig fascinert av alle de store bygningene, og de rare menneskene, og snodige butikkene, de lange gatene, umuligheten ved aa gaa fra én kant av byen til den andre paa ti min som vi gjoer ellers i smaalandsbyene, prostituerte paa jobb, sushi, klaer for hoeye og store nordkvinner og tyver som ble banka opp av politiet paa gatehjoernene.
Men mest av alt: tangoen. Der var motivet for aa dra, selv om vi kom ganske uvitende til Luna Park. Foerste kvelden dro bror og kusine Argentina, mens Sunniva og jeg ble sittende fascinerte igjen. Den andre kvelden var vi alle maalbunnet, da det var milongakvelden, med masse triksing, hopp og kast. Maalbundet blir man nemlig av verdens beste tangodansere. De fleste var Argentinere, en stor del fra resten av Latin-Amerika, men enda flere fra Japan. Vinnerparet i salong-stil var et par japanere jeg og Sunniva hadde sett dagen foer ved en turistatraksjon, der de tok bilder i tangoklaer, hvorfor paa vi kalte dem, mellom oss to, "teite turister som ikke har peil paa tango".
En annen kveld ville vi paa teater, for aa utnytte storbylivet, og vi endte opp med et alternativt, lite studentteater paa et litt bortgjemt sted. Men det var helt fantastisk morsomt! Musikal var det faktisk, med gale folk og halvsnodige kostymer og det rareste, lille mennesket jeg har sett i Argentina. You had to be there for aa skjoenne det egentlig. Og ikke minst dere, etter 3-4 dager med "pass dere jenter, i Argentina er alle helt jaevlige, i Argentina er alle tyver og voldtekstmenn og mordere, pass dere, pass dere, stol ikke paa noen, dere er ikke vant til at folk ikke er snille, dere vet ingenting om det toeffe livet paa gata i Buenos Aires, dere burde nesten bare holde dere inne for saa farlig er det, ingen i Buenos Aires kommer til aa behandle dere bra" som gjorde oss to norske fullstendig gale, og saa paranoide at vi til slutt ga opp all frykt og argumenterte for aa bare gaa ut med baade penger og kamera og ha det fint til vi eventuelt ble ranet og drept, saa fikk jeg endelig bevist at selv i Buenos Aires finnes det gode mennesker: jeg mistet 50 pesos (en hundrings) uten aa merke det, og en mann plukket dem opp og ga dem til meg! Jeg levde paa den gleden den ga meg i minst et doegn og frydet meg over aa fortelle det til de hyperparonide bofellene vaare.

Etter fem dager i denne herlige byen jeg falt fullstendig pladask for, som milloner har gjort foer meg, saa maatte jeg si farvel, men jeg sverger tilbakekomst. Det triste er igrunnen aa si hadet til alle jeg moeter, og som behandler meg saa utrolig godt, og lar meg bo der, vaere der, og gir meg alt jeg trenger. Jeg kan ikke komme paa aa ha moett en eneste en som ikke har moett meg med smil og gjestfrihet, og alle sier jeg maa komme tilbake igjen foer jeg drar. Og jeg sier alltid ja, for jeg vil saa gjerne, men jeg veit veldig godt at alle odds er mot meg paa akkurat det. Jeg er selvfoelgelig heldig som har faatt dratt og moett dem i det hele tatt, men som det sliter meg ut aa skulle si hadet hele tiden, for jeg veit det er den eneste gangen jeg ser de fleste av dem, og det er faktisk tristere enn jeg hadde trodd.

Det er en del som spoer meg hvordan jeg har det, om jeg savner og er trist eller ikke, fordi jeg ikke skriver noe om det her. Iblant er jeg trist, og savnet har gaatt fra aa vaere fullstendig uutholdelig i starten til aa bli utholdelig, og en del av hverdagslivet. Jeg gaar ikke rundt og bare tenker paa Norge, selv om jeg veit veldig godt at Norge og alt og alle der finnes og lever som bare det, selv om jeg er her. Jeg har snakket med andre utvekslingsstudenter som ikke lengter hjem i det hele tatt, og aldri savner noe. Jeg er ikke en av dem, og var nesten litt sjalu paa dem som kunne blokke ut alle lengtene foelelser helt saann, til jeg gravde dypere og fant ut flere av de som ikke savner noe som helst er de som ikke har saa innmari mye aa savne, og som foeler at alt er bedre paa utveksling, og aldri vil hjem igjen. Jeg har faatt det innmari fint her, og jeg tenker en del paa hvor trist det kommer til aa bli aa skulle dra, om bare knappe fire maaneder, men jeg har funnet ut at det er fint at jeg savner, at jeg har noe aa savne, for da blir det deilig aa til slutt komme hjem til alt og alle det/de bra jeg har hjemme. For min del kan jeg ikke la fullstendig vaere aa lengte litt, saa alternativet hadde vaert aa ikke ha noe savnbart. Det har jeg. Men som sagt saa har jeg det faktisk innmari fint om dagen, med nyankommet vaar, gode venner og mate i sola, lite skole igjen, smaasoeksken, vertsforeldre, karaoke, toeys og tull og Argentina generelt. Tida gaar merkverdig fort, selv om jeg egentlig ikke legger merke til at den gaar sAA fort, foer den bare plutselig har gaatt. Men saann er det nok baade her og der. Tenk at det bare er korte tre maaneder til jul, dere maa snart starte med gaver, dere!

Kommer "snart" tilbake med referat fra Nord-Argentinaturen med syv andre AFSere, for aa se Cataratas-fossene.