Litt mer argentinsk

Loerdag morgen ble jeg vekket klokka syv, det var godt og kaldt og jeg var drittroett, og det lot det til at baade min bestefar, far, onkel og fetter ogsaa var, men vi maatte bare bite i det sure eplet, for man maa tidlig opp naar man skal drepe ku. Aa jadda, ut og slakte skulle vi - jeg og gutta. Jeg har nevnte noen ganger foer, men det er jo altsaa saann at bestefar er slakter. Saa for aa vinne den paagaaende konkurransen far og soenn Gazpos (min bestefar og far) har om aa stille med den beste asadoen, kanskje saerlig for utlendingen meg, saa skulle han selv drepe kua, jeg skulle se paa, og saa skulle den prepareres med pelsen paa.
Jeg var i utgangspunktet fryktelig entusiastisk og gledet meg faktisk litt til aa drepe. Jeg la fram gauchobuksa de ga meg til bursdagen, og den svaere ullponchoen Elena strikket til meg dagen foer for aa se litt saann landelig, argentinsk ut. Fredag kveld fikk jeg likevel litt kalde foetter da jeg innsaa at vi faktisk skulle drepe et levende vesen som er ganske mye stoerre enn meg selv til og meg. Det er saann vi byfolk blir vegetarinere av, tenkte jeg.
Saa vi dro ut, og jeg fikk se de pene, lodne, koelsvarte kyra, tatt et foer-bilde, foer bestfar dro kniven og den uskyldige ungkua doede foran oeynene mine og kameraet mitt. Vel, den doede jo ikke med en gang, og skrek fortsatt da de dro den etter halen, men det er jo ingenting for enn vant slakter. Det er litt mer for meg, men jeg tok det ganske pent. For ikke aa snakke om at jeg tok alvorlig mange bilder. Og jeg har bilde av meg selv som holder halen paa en doed, blodig ku. Det er visst viktig aa aldri slippe halen, men jeg fikk ikke tak paa hvorfor.
Saa ble den tatt med til garasjen til bestemor og bestefar der den fikk avskaaret foetter, hode og hale, hengt opp, skaaret opp og partert og skaaret med baade kniv og stikksag, med meg og mine yngre soesken og soeskenbarn som tilskuere. Jeg kom fullstendig over kvalene, kanskje fordi den liknet mindre og mindre paa et levende vesen etterhvert som den ble stykket opp, selv om jeg visste jeg hadde sett den tusle rundt med de andre kuene for litt sida. Litt trist var det likevel da tante pekte paa hode som laa litt unna resten av kroppen og sa "Den hadde pene, blaa oeyne saann som deg, Ingrid!".
Loerdag kveld spiste vi innvoller. Det var overraskende godt, saerlig naar jeg ikke tenkte paa at jeg faktisk hadde rett dem ramle ut av en hengende, doed ku. Jeg spurte hva alt var, men naar de svarte syntes jeg det var greit jeg ikke kan kuanatomi paa spansk. Jeg vet jeg spiste nyrer og tarmer, og det er det jeg trenger aa vite.
Soendag ble det asado med pels! Med 16 til bords konsumerte vi hele kuas venstre ribbensparti. Og det var herlige. Med slakterens hemmelige kryddermarinadeoppskrift. Min onkel kunne, etter fire maaneder med "Che, vikinga" at jeg akkurat da, mens jeg spiste en ku hvis mord jeg selv hadde tatt del i, erklaere at jeg var mer argentinsk enn noen gang.
Og til alle som spiser mye og sier "jeg har fire mager saann som kua, jeg" kan jeg si at den faktisk bare har tre.
Bilder kommer senere.

Svineinfluensaferie

Goddag!
I dag starter vinterferien i Argentina, og den varer i to uker. Men fri har jeg da saa sannelig hatt i to uker allerede, for paa grunn av plutselig svineinfluensaeksplosjon her til lands med noen tusen smittede og oppunder 100 doede ble alle landets skoler og en del av de offentlige moetestedene som puber og treningssentre stengt for to uker sida, for aa unngaa videre smitte. Jeg er litt usikker paa om det hjelper, men jeg noet de ekstra ukene fri. Litt, i hvertfall, for den foerste uka var jeg innstengt i huset i Loncopue, influensasyk, hostende med feber og oppkast, med min like syke bror Salvador og litt mindre syke Baltazar, og den friske Maria Paz som heller ikke fikk gaa ut i frykt for at hun ogsaa skulle bli syk. Da var det tross alt bedre om hun ble smittet av oss som garantert ikke hadde svineinfluensa. Det var visst ikke helt garanter da, for legepappa Santiago som er sonesjef for alle sykehus informerte om at svineinfluensen alt er paa alle kanter, og hvem som helst kan vaere baerere av viruset. Men naa er jeg frisk, og jeg lever ennaa. Herlige saker. Mandag dro vi derfor til Santa Fe paa ny, der min familie har hele sin familie. Her besoeker vi tante og onkler og besteforeldre og alle gamle venner og naboer. Bestefar er altsaa slakter, og vi spiser store mengder kjoett. Det var stort sett det vi drev med den uken med ekstra fri da vi holdt oss i huset ogsaa, spising, saa vi lagde kaker hver dag. Herlige kaker. Jeg burde kanskje ikke feire at overlevde svineinfluensaen foer det er sikkert jeg overlever denne overspisinga den har foert til. Jeg tror jeg sakte men sikkert tar liv av meg med sukker om dagen, og jeg har erklaert at jeg skal kutte ned paa all min spising, hvilket fikk hele familien til aa bryte ut i latter, selv om det var fullstendig oppriktig. Jeg skjoenner egentlig ikke at det kan vaere saa fantastisk utrolig morsomt, min spising, for jeg har aldri oppfattet den som saa ekstrem, egentlig ikke her heller sammenliknet med argentinerene, men jeg ler med. Saa skal vi se hvem som ler sist og best og saann naar jeg vender hjem igjen til fiskekur og lettmelk og de fortsatt er like forpestet av smoer og kufett.

Jeg ble atten gitt. Takk for trivelige mailer og brev og kort og pakker! Ah, noen reddende engler sendte meg LAKRIS! Aah, det var digg. Det diggeste var at alle argentinere som fikk proeve lagde noen urovekkende grimaer, en brakk seg, og jeg fikk beholde alt for meg selv. Men det er en pose igjen, og den tar jeg med meg naar jeg neste uke drar noen dager for aa besoeke bergenseren Sunniva i en annen liten landsby her i Santa Fe for aa dele med henne. Da blir det fest i stugo!

Det er dritkaldt her naa altsaa. Det er lavere tempraturer hjemme i Loncopue enn her i Santa Rosa, men her er den hoeye luftfuktigheten kombinert med de lave tempraturene litt drepende. Men sola dukker opp iblant og gjoer det riktig saa koselig. Og jeg taaler jo kulda bedre enn de andre her, og alle ser sjokkert paa meg i tynne gensere. Jaja, hun er viking, forklarer Elena og Santiago.

OG herre min hatt, kameraet jeg bestilte paa nett mitt har ankommet! Veeeldig forsent, saa for sent at Elena og jeg egentlig trodde vi var blitt lurt og at jeg hadde mistet alle mine pesos. Vi var i ferd med aa sende Elenas advokatfetter paa firmaet, men det dukket opp paa postkontoret den dagen vi forlot Loncopue, saann at jeg akkurat fikk det med meg hit. Og det har ikke forlatt meg siden. De andre synes det er veldig plagsomt, men da er det fint aa kunne late som om jeg ikke vet aa tolke kroppsspraaket, og fortsette aa knipse. Jeg har tross alt fire maaneder aa ta igjen.

Her i Santa Rosa, og Cayasta, de to landsbyene vi pendler mellom her i Santa Fe er koselige og smaa, med bestemoedre som lager god mat, og mulighet til aa vaere litt mer ute enn i Loncopue. Elena proever aa overbevise meg om aa lage gulrotkake og eplekake igjen i dag, saa familien her faar smaake, for hun er nemlig litt forelsket i det norske bakverk. Men min tante sier aesj, og i dag dro hun ut til et bakeri for aa kjoepe noe riktig soett noe bare for aa hindre min baking. Jeg gjoere det likvel, jeg.
Vi plukker sitroner, appelsiner, ruccula, papaya og avokado fra bakhagen her, og det er en deilig foelelse. Skikkig friske saker. NAM. Synd jeg ikke kan plukke eplene og gulroettene til kakene. Men hallo, er det ikke skikkelig ulogisk at jorbaer er en vinterfrukt her? Jeg trodde det var saann som fulgte aartidene og varmen mer enn maanedene. Altsaa, det er vinterfrukt, saa naa er det jordbaersesong. Er alle verdens jordbaer klar over hvilken maaned det er, saa de dukker opp paa likt? Men det er jo kaldt her naa! Det er skikkelig tullete.

Jajaja, naa skal jeg saa sannelig ut aa kjoepe mer batteri til kameraet mitt, en varm genser mot kulda og grulroetter og epler til kakene. Stas. Kos dere med sommern!