God dag, Norge!

Naa er det sannelig en stund siden sist, gitt. Naa har jeg faktisk vaert her i over fire uker, fem paa fredag faktisk.
Siden sist foeler jeg ikke at jeg har laert saa mye mer spansk, men familien min og fremmede mennesker paa bensinstasjoner sier at jeg kan si mye til aa bare ha vaert her en maaned. Dermed stresser jeg saerdeles lite med aa pugge mer. Jeg satser paa at det kommer seg.
Skolen gaar helt greit, i den forstand at jeg fortsatt kan smile og si at det er veldig vanskelig for meg aa forstaa alt sammen, selv om jeg i realiteten ofte tenker paa andre ting. Det kan vaere fordi flere av fagene er ganske kjedelige, rett og slett fordi laereren sier de samme tingene hver time, og jeg tror ikke det er bare fordi jeg ikke forstaar det, men de andre sliter litt ogsaa. Jeg har fagene Utanningspsykologi(jeg vet fortsatt ikke hva faget gaar ut paa, eller hva vi laerer/har laert), Logikk, Sosial Utdanningshistorie, Aa-sette-pris-paa-musikk-faget(??), Historia Civica, Spansk litteratur (dette er i grunnen spennende, men jeg maa oversette hvert tredje ord i hver novelle, og kan ikke paa langts naer kunne tolke dem), Kjemi(jeg liker det litt, for det er et fag som uten tvil er et fag, og jeg skjoenner at atomer er noe), Oekonomisk Geografi(laereren synes synd paa meg, og mens de andre leser om oekonomi og saant gjennom tidene faar jeg oppgaver som "hvor i verden ligger Argentina? Paa hvilken halvkule finner vi Norge?"), Informatikk (Laere hvordan man setter paa stygge fonter paa Word - TEORI) og gym og matte, som jeg fortsatt ikke har hatt, og jeg vet ikke hvorfor. Vi ble advart paa preorienteringa med AFS i Buenos Aires at det for tiden er et disiplinproblem innenfor skolen i Argentina for tiden, og det stemmer godt, for elevene tusler litt fram og tilbake hvis de vil, og laererene (som alle andre Argentinere) er ikke kjempeglad i aa jobbe, saa det skjer stadig at laereren slutter aa undervise 10-15-20 min foer timen er slutt, og bare sitter og tulleprater med elevene. Det synes jeg egentlig er litt kjedelig, for mens vi har undervisning er jeg i det minste noedt til aa notere og har noe aa gjoere, mens tullepraten skjoenner jeg ikke saa mye av. Menmen. Folk er fortsatt hyggelige mot meg, og selv om de flest noeyer seg med aa staa i store gjenger og rope "Hello, Ingrid!" for saa aa le, selv om jeg aldri har snakket med dem, saa har jeg faatt meg to venner jeg henger med relativt ofte, og det er andre hyggelinger i klassen min ogsaa. Disse to vennene mine er et kjaerestepar, som begge tror helst serioest paa gnomer og spoekelser og gjenferd og saant, og har litt rare oppfatninger om verden omkring, bla. ved aa hate de fleste land, fordi de har blitt opplaert til det, uten helt aa vite hvorfor, det meste med roetter i veldig gamle kriger og kamper. Men de er ordentlig hyggelige og hjelpsomme, og vi drikker mate og spiser kjeks og jeg forteller dem hva de engelske sangene de hoerer paa handler om. I gaar saa han faktisk at jeg manglet karakter og var litt lat, saa jeg tror jeg maa foreslaa aa finne paa noe dritgoey, men det er ikke mye aa gjoere her, hvilket er grunnnen til at heller ikke de foerslaar aa gjoere annet enn aa drikke mate.
Jeg faar forsatt spoerskmaal om Norge er et eget land, eller hoerer det til England? Det er kanskje en by i Russland? Eller en stat i USA? Og vi snakker vel engelsk der? Det er en engelsk dialekt i det minste? Norsk er ikke et eget spraak!, er det mange som sier. Og en i klassen min kunne stolt fortelle at han visste at italiensk var en fransk dialekt. De skjoenner ikke hvorfor jeg ikke skriver dagbok paa engelsk, og flere blir forbauset over at vi har baade sitroner, oliven, kuer, sauer, griser, biff, melk, hav, boelger i havet, husker, redningsvester og radio. Jeg har bare maattet si etter oppramsing av mange ting at i Norge har vi egentlig det aller meste. Det er kanskje egentlig rart, for det kommer stort sett fra helt andre steder.
Fra fredag 20.mars til i foregaars, soendag 29. var vi paa familieferie til Santa Fe, en provins lengere nord, der baade Santiago og Elena har sine familier, i to ulike landsbyer, 20 min fra hverandre. Vi besoekte begge to, og de er like knoettsmaa som Loncopué, men helt annerledes. For aa komme dit dro vi tilsammen 18 timer i bil, fordelt paa 2 dager, Elena, Salvador, Maria Paz, Baltazar og jeg. Santiago maatte jobbe paa sykehuset, og kom i buss paa onsdagen. Jeg maa unnskylde til Eirik og Magnus som maatte taale meg paa familieturer i bil fra Norge til Frankrike, jeg skjoenner hvorfor vi maatte leke stilleleken (jeg trodde fram til akkurat naa at det var en vanlig lek, men var det dere som fant den paa?). I landsbyen Cayasta bodde vi hos Elenas mor Blanca, og bror Andres paa 30, og fordi det var saa latterlig varmt var det vanskelig aa gjoere mye, men vi var en dag i motorbaaten til onkel Andres, og jeg stod paa vannski! Det var goey aa gaa paa vannet i en skitten, vakker elv med mye groent rundt, i indre Argentina. Min onkel jobber ogsaa i landsbyradiokanalen, og leder et musikkprogramm med en blokk internasjonal musikk, og en blokk med argentinsk, hvor folk kan oenske seg sanger. Jeg og mine to eldste yngre soesken hang der en kveld, og for aa hedre meg sa han til landsbyens 7000 innbyggere at naa skulle de faa hoere paa Ah-ha (han er storfan!) fordi han hadde en norsk venn i byen. Saa da danset jeg og sang for full hals til A-ha, fordi man har lov til det naar man er norsk i Argentina. Et kvarter senere kom det inn et oenske fra ekteparet som jobbet i en butikk jeg hadde vaert innom og handlet i tidligere paa dagen, om aa faa hoere mer A-ha fordi de ville hilse til meg og mine argentinske soesken. I denne landsbyen var det veldig mange smaajenter som ville henge med meg, saa det var de jeg hadde aa vaere med. De, og alle andre argentinere jeg snakker med har lite til overs for floggers, som er ungdommer som foelger den argentinske flogger-moten. Floggers er visst overlegene og selvopptatte, og de haanes av alle andre. Stilen innebaerer trange bukser i knaesje farger, helst fluorescente farger, og nikejoggesko og ha glatt sidelugg over det ene oeyet og resten av haaret bustet til. Dessuten hoerer de bare paa techno og electro, og har sin spesielle dansestil, som bare involverer beina. Folk koedder og sier "Flogger!" litt som man sier "Emo!" i Norge. Jeg vil bli venn med dem, fordi alle sier de er saa teite. Det er en flogger i paralellklassen min som heter Jesus.
I Santa Rosa, landsbyen til Santiagos familie bodde vi hos hans bror, svigerinne og de to barna. De er betydelig roligere enn mine soesken her, og bor i et mye stoerre hus. Vi spiste masse, hele tiden, stort sett kjoett i store mengder, hos Santiagos foreldre Blanco og Carlos(CArlos er slakter). Jeg var med min argentinske soester og tante til barnelegen, og hun imponerte ved aa vite masse om norske fjorder, og hun kunne konstatere at jeg har gaatt opp 3 kilo. TRE kilo paa en maaned, saa hvis det fortsetter blir det 30 ekstra innen jeg kommer hjem igjen. Saa med min ekstra vekt foeler jeg meg riktig som en utvekslingsstudent i latinamerika. (Det gjorde jeg forresten ogsaa da Elena en dag for noen uker siden knakk sammen i latter og taarer fordi jeg roerte rundt i matén (den traisjonelle drikken av toerre blader og varmt vann), fordi det er saa utrolig feil, og det gjoer man bare ikke, mens jeg hadde gjort det hver gang og ingen turte aa si noe til meg, fordi jeg var ny med det. Det var artig, for alle som faar hoere det ler jeg halvt ihjel, fordi det er saa utrolig absurd aa roere i den.)
De viste meg masse groennsaksaakre og jeg fikk spesialomvisning paa en ny risfabrikk min onkel her har tegnet. Mine besteforeldre har papaya, mango, stjernefukt, gresskar, sitroner, appelsiner og avokadoer og basseng i bakhagen. Jeg gleder meg derfor til aa dra paa sommerferie dit i desember. Paa soendag forlot vi Santa Fe, alle 6 i en femmannsbil, klokken 5 om morgenen, og var framme elleve paa kvelden.
Det er Dengue-feber-epidemi i Argentina naa, men det holder seg i Nord foreloepig, saa jeg skal ikke faa det. Vi saa paa nyhetene i gaar, og det stod at 2 var doede i provinsen Chaco av Dengue. Min legefar fortalte noe om sykdommen, og mens vi snakket ble det "3 doede av Dengue i Chaco". Naa er det hoest i Loncopué, og bladene faller, og det er kjoeligere og en del vind. Paa fjellet bak huset staar det naa massevis av kyr, geiter og hester. Jeg tror de to foerstnevnte snart skal spises, men for naa er det koselig aa see paa. Det er foroevring ogsaa stjernene her, som jeg kan see helt tydelig om natta, i mangel paa lysforurensning, og jeg kan naa se at Melkeveien er noe. I gaar jogget jeg for foerste gang her, og jeg ble sa stolt at jeg kommer til aa leve paa det en stund, og kanskje ikke gjentar det med det forste, men kanskje med det andre, eller det sjette. Jeg har hoert at snoen hos dere prover aa smelte, men ikke klarer det helt? Jeg haaper for dere at den klarer det snart, for naa fortjener dere vaar. Jeg haaper alt er finfint hjemme hos dere alle, og at dere fortsette aa ifra om litt av det som skjer.
Nuss

Long time...

Nå er det lenge siden det har blitt skrevet noe, så nå er det på tide å få ting litt i gang. Jeg minner om at det er bare å sende meg en mail om dere vil kunne skrive innlegg (ingvild.bergh.smith(at)gmail.com). Håper at bloggen kan bli et sted hvor alle kan skrive om sitt, som man vil dele med Ingrid :)

En liten oppdatering for Argentinas nye borger:
I Oslo har Elvebakkenrevyen vunnet revyprisen, og svartsjuken renner over. Denne uken har det også blitt begått mang en brutale knivdrap og mordbranner, som vanlig. Og Tone Damli Aaberge har hoppet ned til andre plass på listen over Norges hotteste.
Forøvrig er tentamensuka over, og jeg er lettet. Har ikke hatt heldags siden tiende...
Sol deg litt for oss, for her snør det mens sola skinner.

PS: Jeg skal bli mor! Det vil si, Kisse får kattunger mot slutten av april :)
Love

Heisann!

Hoppsann!
Takk til Ingvild som har laget blogg, for jeg hadde faktisk ikke gjort det selv, kanskje bare i mangel paa kompetanse, men likevel.
Naa skriver jeg fra huset mitt i Argentina! Woho! Jeg bor i et ganske lite hus i en veldig liten landsby ved navn Loncopue, i en liten dal i Andesfjellene, i provinsen Neuquen. Jeg bor hos en veldig soet familie, bestaaende av Elena (38) som er min mor og laerer i hele fire av mine fag, Santiago (39) som er min far og lege paa sykehuset her, saa han jobber en hel del. De har tre barn, Salvador, Maria Paz og Baltazar, paa henholdsvis 11, aatte og to aar. Jeg deler rom med Maria Paz, og der er det usedvanelig rosa. Baltazar graater endel, forhan er troett, men han liker aa leke med meg, og liker ikke at jeg ikke skjoenner hva han sier. Salvador liker at jeg ikke skjoenner hva noen sier, for da kan han bruke sine (begrensede) engelskkunnskaper. Han vil at jeg skal laere ham mer engelsk, og jeg vil at han skal laere meg spansk og matte. Alle er veldig greie med meg, og jeg er med paa aa lage mat og sykle til den lille elva paa den andre siden av landsbyen (det tar faktisk to minutter dit paa sykkel).
Jeg trives, jeg trives, selv om jeg savner Norge og de som er der. Men jeg har sol, for her er det sensommer. I tillegg blaaser det endel, saa det er ikke saa ubehagelig.
I gaar spiste vi asado, som er denne verdensberoemte steika deres, preparert i en asador, en slags peis. Det kaller jeg godt kjoett, altsaa (: Bortsett ifra asado konsumerer argentinere farlig store mengder sukker i ulike former. Feks. spiser man sukkerglaserte frokostblandinger med veldig soet yoghurt paa til frokost, hvis man ikke heller vil ha hvitt broed med Dulce de Leche, argentineres store favorittgriseri, som ser ut om Hapaa (jeg har aldri spist Hapaa, saa jeg veit ikke egentlig hva det er), og det er bare flytende karamell med ekstra sukker. Dette rokker veldig ved min faste tro, som nordmann, paa frokost som dagens viktigst maaltid. Sa feil kan man ta. Tjukt paa med Dulce paa alt; kaker, kjeks, broed og helt sikkert steika ogsaa naar jeg ikke ser paa. Ogsaa drikkes det brus til alle maaltider, ogsaa alle mellommaaltidene som bestaar av facturas - smaakaker, i familie med wienerbroedet. Men Elena er glad i groennsaker, saa hun og jeg spiser en del av dem (dynket i salt, eddik og olje).
Jeg har vaert paa skolen fire dager, selv om det har vaert endel laerer borte pga. streik for hoeyer loenn. Men de fagene jeg har hatt har gaatt saa latterlig daarlig at jeg lengter litt etter Hisorie&Filosofi og fransk. Men saa har jo ikke laererene karaktermakt over meg, og det trives jeg med. I engelsken skulle vi oversette setninger til spansk, bla. "This tomatos is very big", "These children don´t have any parents", "This leaf is from New Zealand" og "This mouse is broken". Det er jo fin spansktrening for meg, men argentinerene maatte slaa opp alle ord, og jeg rulte. Saa det trivdes jeg med.
I klassen min paa tolv elever er det syv jenter, hvorav to har barn. Det er faktisk mange jenter paa min ganske lille skole med barn, saa det er helt normalt. Da jeg satt med ei jente i klassen under meg, som er gravid i 7. maaned, kom rektor forbi, pekte paa den hvite baguetten med Dulce (som man faar i friminuttet, i tillegg til sukkersukkersukkersoet te(jeg husker med lengsel Frukt&Melk paa barneskolen)) som den gravide hadde i haanda, og sa: "Spis dulcen din naa, det er bra for babyen!". La oss naa endelig haape.
Bortsett ifra dette er det mye pen natur her, og ganske lite annet. Men menneskene er hyggelige og jeg har flere boeker, med loefte om flere fra Magnus. Jeg haaper alt staar bra til hjemme ogsaa, og at jeg kanskje faar hoere litt om det. Naa skal jeg ut i sola og lese kjemi paa spansk (nei).
Tralalalala! (:

Nå starter reisen...

Værsågod!
Forsinket, men nå er den her. Den er ikke veldig pen, men det kan vi ordne med hjelp at kode-genier litt senere. Gi meg forslag til nytt navn... Kom ikke på noe i farta. Men viktigst av alt; den er blå.
Siden vi sa hadet, fikk Elvebakkenrevyen 6'er. På tirsdag var grauten-koker-Rune på forestilling for å se på. Festlig <3 Håper virkelig at ting går bra for deg, og at reisen gikk fint. Svar om du har lyst, så vi vet at du er trygg. Du fortjener det beste, bejbi!

Ingvild